13 okt

De ekteste vennene

Gjennom livet opplever vi alle at noen er bekjente, noen man hilser på i oppgangen og noen man klemmer begeistret på fordi det er lenge siden sist.

– Dette er fra venstre: Solveig, Linda og Anne Maria. Heia!

Det er rett og slett forskjell på hvem som er nær og hvem som ikke er så nær. Når man jobber sammen et år eller tre tror man at man blir nær alle, men det blir man ikke. For å være helt ærlig. Men disse to rare damene blir man aldri lei og vil alltid være der når anledningen byr seg. Tenk, de var de eneste som responderte da Sørensen inviterte til mitt 60-årslag i København i 2015. De møtte opp. Det vil de ha igjen for resten av livet!

Jeg har hatt vanskelig for å knytte vennskap til mange her i Spania. Folk som du lærer å kjenne og setter pris på, forsvinner fortere enn svint. Noen fordi de finner grønnere gress andre steder, andre fordi de blir borte for godt. Jeg har opplevd begge deler, og det er omtrent like trist. Jeg forstår ikke hvorfor vennskap man en gang har hatt plutselig skal bli kuttet fordi den ene har trodd at den andre har gjort noen den ene ikke likte, men at den andre overhodet ikke mente det sånn. Vel. Sånne venner trenger man vel strengt tatt ikke. Er du venn, så er du venn! I motbakker og nedoverbakker! Og noen er venner selv om man ikke ses så ofte. Heldigvis!

I går traff jeg noen jeg vet vil være der resten av livet. Jeg møtte dem da vi jobbet sammen her et halvt år i 2013. Etter det har det egentlig bare vokst seg større. I den forstand at begeistringen, forståelsen, aksepten og vedlikeholdet av det unike vennskapet som ble skapt bare fortsetter.

Vi   lurte så veldig på hvordan det hadde gått med alle de ungdommene vi gikk løs på dette året har det i dag. Vi håper de har blitt folk, som alle egentlig blir etter hvert. Selv er vi folk og har våre drømmer og framtidsplaner i behold. Jeg er blitt pensjonist, den andre av oss vurderer det sterkt om et par år, men den tredje er så ung at det er jo helt fantastisk! Tenk å være så ung! Tenk å være bare litt over 50?

Takk, Linda og Anne Marie for et par treff denne høstferien dere har tilbrakt her på den hvite kysten, Vi har møttes det siste året alle sammen, og jeg ser fram til mange treff heretter. Det er noe med kvinner som er av hel ved. Det er ofte menn man benevner med den betegnelsen. Men er har vi to kvinnelige representanter av arten HEL VED!

Takk for at dere er, og takk for at dere bringer norsk kultur og egenart i tillegg til bare dere selv hit til den hvite kyst i Spania. Eg heiter ikkje eigentleg Håvard Hedde…. (intern humor)

Del dette:
30 sep

Om å beholde verdigheten

Helt fra før rettssaken mot tidligere overpolitibetjent Eirik Jensen startet, har jeg vært med i en støttegruppe for ham på Facebook.

Det har jeg vært rett og slett fordi jeg ikke tror han er verken korrupt eller har medvirket til hasjsmugling i store eller små mengder. Dette er jeg like sikker på selv etter at Tingrettens dommer, Kim Heger, framsa dom på 21 års fengsel nettopp på grunn av korrupsjon og medvirkning til smugling av hasj.

Hvordan kan jeg være så sikker på det? Jeg kan ikke være mer sikker enn det som taler for at han er uskyldig dømt. Det finnes ikke et eneste fellende bevis. Det begynner å bli en belastning for enkelte å gå ut og støtte Jensen etter at dommen falt. Den er ikke rettskraftig, da den skal ankes til Lagmannsretten. Men flokken begynner å tvile. Noen, i hvert fall.

Det pussige var at dommer Heger sa at de ikke tilla forklaringen til hasjbaron Gjermund Cappelen noen vekt, bortsett fra i de tilfeller hans forklaring var sammenfallende med det Spesialenheten hadde funnet ut av. Og hvordan hadde de funnet ut av sine ting? Jo, nettopp ved å lytte til den samme Cappelen.

I denne saken finnes mye skrik og mye ull, og vi kommer aldri til å få den hele og fulle sannhet. Til det sitter det for mange mæktige venna, som tidligere LO-leder Gerd Liv Valla truet med da det begynte å svi rundt ørene på henne. Menn i høye posisjoner både i embetsverket og kanskje også i politikken. Jeg vet ikke, men har en uggen følelse. Jeg velger å tro på full frifinnelse av Eirik Jensen til syvende og sist. Og det står jeg på, så lenge det går blod igjennom meg.

Det finnes også mange andre saker oppe i diverse debatter for tiden som vekker manges engasjement og man bruker sterke ord og uttrykk i kommentarfeltene. Det er utrolig hvor folk har gjort av folkeskikken sin. Voksne folk som hetser både ungdom og hverandre. For helt legale standpunkter. Nå gjelder det blant annet Krf. Skulle de gå inn i regjering eller ikke. Jeg mener at det var mest redelig for partiet som så vidt kravlet seg over sperregrensen, og som så tydelig på forhånd hadde sagt at det ikke ønsket å være i regjering med FrP, å gå i opposisjon. Det samme burde gjelde Venstre. Der er man ikke like tro mot velgerne, viser det seg. Det er rart hva en statsrådstittel har å si for sitt ettermæle i politikken.

Jeg kunne også nevne maktkamp som pågår til enhver tid, akkurat nå spesielt i Arbeiderpartiet. Man posisjonerer seg for neste gang man kan nå maktens tinde.

Alle disse skjulte kamper og strider finner nok også sted blant oss vanlige borgere. Vi er alle deltakere i små eller større samfunn. Den enkleste hersketeknikk er å snakke andre ned for å fremheve seg selv. Når gjorde du ikke det sistt? Jeg synes vi opplever en overopphopning av misunnelse, baksnakking og dårlig menneskelig klima. I tillegg til mye godt også, naturligvis. Bare så det er nevnt.

Jeg vil slå et slag for å beholde verdigheten i vårt samvær med våre medmennesker. Med dette diktet av Hans Olav Mørk, som jeg fant på Facebook i dag. Jada, det er ikke bare hets og krangel der heller…

Det er den du er
og det du gjør deg til
som gir deg verdighet
ikke tingeltangel
og dingeldangel
og kanapeer
i speilsaler
Det du gjorde
fordi det var viktig
ikke for å bli sett
men fordi det var
nødvendig
Tro det tro det
Hent din ryggrad
fra det du vet er sant
fordi hjertet sier det
ikke fordi noen
applauderer
Vit det vit det
Stå i vinternatten
alene om nødvendig
og hold omkring fuglen
du fant i snøen
Varmen du gir den
skal møte deg en vårdag
i sangen fra en løvkrone
over stien du går på
Slik er verdigheten
slik

 

Del dette:
29 sep

Vil du vite en hemmelighet?!

Alle har hemmeligheter. Og en hemmelighet er noe du forteller til én om gangen… Haha. Var det sånn det var?

hemmelighet

– bildet er lånt av familieverden.no – finnes det noe mer troløst enn jenter seg imellom?

Noen ganger i livet blir du fortalt de dypeste hemmeligheter, som du lover på tro og ære å holde for deg selv. Vanligvis er det uproblematisk. Jeg er stum som en østers. Det er derfor tilliten mellom meg og mine barn og mine venner holder seg godt. Vi går ikke rundt og røper noe fra våre diskrete samtaler. Det er ikke nødvendig å si det en gang.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Jeg har likevel ikke så sjelden opplevd å få servert hemmeligheter på løpende bånd. Ting vedkommende på tro og ære hadde lovt å holde for seg selv.

– dette må du ikke si til noen, altså!

Selvfølgelig sier jeg det ikke! Er det så selvfølgelig?

Andre ganger tar jeg meg den friheten det er og hinte om ett eller annet. I det godes hensikt…

Finnes det noe slikt?

Fortrolighet er en skjør materie. Jeg har brent meg utallige ganger på den. Det gjør jeg aldri mer! Jeg er tett som en forkjølet nese i februar! Eller andre tette materialer! Det er den gyldne regel som kommer til anvendelse her – ikke gjør mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg!

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Hva er det som er så spennende med hemmeligheter du får høre, som gjøre at du må fortelle dem videre?

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette:
29 aug

Der sletta jeg deg!

Flyktige bekjentskaper blir bare enda mer flyktige på Facebook. Vennskap in spe er umulig å opprettholde uten bankende hjerter. Ikke liker jeg å ha «venner» som snoker i mine private sfærer heller.

11709962_835724616513615_1131154460857368833_o

– Hjertelig sommertreff etter 40 år. Thank you, Facebook!

Jeg har fått kontakt med en del gamle venner fra barndoms- og ungdomstid gjennom Facebook. De fleste har jeg fått et sterkere bånd til gjennom denne virtuelle slarvekanalen. Det siste, gode eksemplet på at Facebook er god å ha i så måte, var i sommer da jeg besøkte min ultimate barndomsvenninne i Norge. På en biltur kontaktet vi en tredje barndomsvenninne, der vi fant kontaktopplysninger og meldingsmuligheter via Facebook, og vips, så fikk vi en fantastisk ettermiddag. Det må ha vært minst 40 år siden akkurat vi tre møttes sist. Herlig!

Har du bruk for leiebil for å besøke vennene dine? Klikk her.

Kanskje er det slik at når man bor i Spania så er det vanskelig å knytte vennskap. Dette har jeg vært inne på før også. Jeg har i hvert fall vanskelig for det. Derfor er det noen som kommer og går i livet. Noen trodde man på var et skikkelig venneemner, men så ble det aldri slik. Jeg synes det er vanskelig å bli ordentlig venner med noen i den alderen jeg er nå. Jeg er glad for funksjonen der jeg, uten å slette, kan poste ting og tang bare til glede (?) for de jeg ønsker skal se det. De som er utestengt der, er i faresonen. Men jeg tror ikke de bryr seg om det. Ved neste opprydding forsvinner de også. (Dette hørtes fryktelig ut). De aller fleste forblir, altså. Det er gode bekjentskaper. Gode mennesker å ha der ute i verdensveven.

Nå treffer jeg mange, ualminnelig kjekke mennesker på jobben min. Der er jeg privilegert. Det er et gode jeg setter pris på etter mange år som frilans på hjemmekontor. Mange vil kanskje allerede kalle det venner. Jeg kaller det gode kollegaer. Enn så lenge… Kanskje er det noen som kan bli noe mer? Men da vet jeg at jeg må gjøre en innsats selv.

Den forbaskede fjesboka innbiller oss at vi har så innmari mange venner. Vi har ikke det, vet du! Det tar tid og krefter å bygge vennskapsbånd. Den investeringen kommer man ikke utenom om man vil ha venner.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

I mens er jeg også fornøyd med gode historier, flotte bilder, fantastiske sitater og hjelp til å fange opp gode avisartikler. Der synes jeg Facebook har en god misjon. For ikke å snakke om når ungene mine velsigner verdensveven med bilder fra hverdag og helg, da. De må jo det, når jeg ikke makter snapchat…

Er dine Facebookvenner flyktige eller varige?

——————————————————————

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på FacebookSpaniasol – Betraktninger

 

Del dette:
30 jul

Er gamle tomter gyldne?

Vi tilbringer noen dager i området vi har bodd i ni år. Jeg er ganske overrasket over at gjensynet ikke er hjerteligere. Fra min side. Det må bety at jeg er ferdig her.

cropped-dsc_2341.jpg

– Det finnes alltid en ny soloppgang ett eller annet sted på jorden

Når jeg en sjelden gang nærmer meg hjembygda i Norge, banker hjertet litt ekstra fort. Jeg smiler gjenkjennende til landskap og landemerker. Det blir selvfølgelig ikke det samme å komme «hemmat» etter at mor og far ble borte for noen år siden, men likevel er det min barndoms dal der jeg har tråkket mine barnesko, og levd lykkelig.

Å bo i Spania er noe helt annet. Her er det vanskelig å slå rot. Det er utfordrende å bli venner med noen. For vips, så har de bestemt seg for å flytte. Eller så hender det at de dør også. Jeg blir uvilkårlig avvisende og holder folk på en armlengdes avstand, for å beskytte meg selv mot et mulig tap i framtiden. Og så ser man en veldig polarisering. Har noen en gang kommet med et litt uheldig utsagn, glemmes det aldri. Du blir stemplet, og «alle» forventer bare tøv og tant fra deg for all framtid. Sånne er det enkelt å forlate. Eller la gå. Betingelsesløs raushet er en mangelvare.

Dessuten er det vanskelig å finne noen man virkelig kjenner seg på bølgelengde med. Jeg har møtt mange som jeg synes er utrolig trivelige. Men de forblir for meg bekjente over tid. For meg stikker begrepet vennskap veldig dypt. Da går man gjennom ild og vann og stiller opp for hverandre i tykt og tynt. Jeg vet at noen har det slik her. Det er noen damer jeg har stor respekt for, som møtes, har det grådig artig sammen, og som støtter hverandre når kroppen begynner å fuske og man trenger en hjelpende hånd. Det er så godt å se på! Det finnes sikkert mange slike eksempler. Og jeg sutrer ikke. Jeg har hatt mange gode samtaler opp gjennom årene.

Men for meg var det lite å komme tilbake til nå. Vi har møtt noen, og skal møte flere, som har satt spor i hjerterota. De tar jeg med meg videre, og føler meg beriket. Noen er jeg på nett med også. De er der uavhengig av sted og tid.

Jeg har skrevet om vennskap før. Du kan lese innlegget her: BBF (best friends forever) – Er det mulig å leve uten venner?

Det som også har slått meg når vi har fartet rundt i området er at hjertet banker ikke slik det gjør når jeg er på veg «hemmat». Kan det være at vi egentlig er ferdige med dette området?

Jeg tror det. Det var et pust i sivet. For en stakket stund. Livet går videre her, som der vi er nå, gamle reiser hjem til Norge, og nye kommer til. Et liv for nomader. Jeg vil bo og høre til. Det har jeg funnet nå. For en stund. Jeg er sikker på at jeg finner et nytt «smultronställe» når tiden er inne for det.

Hva skal til for at du skal høre til?

Del dette:
29 jun

BFF (Best Friend Forever) – er det mulig å leve uten venner?

Jeg har akkurat tilbrakt en helg med min venninne. Vi har kjent hverandre i omtrent 55 år. Og trenger ikke lang tid for å være på bølgelengde når vi møtes. Ca 15 sekunder, vil jeg anslå.

Alle burde investere i en bestevenn
Alle burde investere i en bestevenn

Hva er det med Anne? Jeg bruker hennes reelle navn, siden det utelukkende er positive vendinger rundt henne.

Først og fremst er det sånn at har du beholdt en venninne i 55 år, så er det snakk om tillit, respekt og anerkjennelse. Gjensidig sådan. Man går ikke rundt og tenker eller snakker stygt om vennene sine. Man forsvarer dem, taler vel om dem, og anerkjenner dem når de har fått til noe.

Dernest er det snakk om raushet. Jeg har fått høre mange ganger at det var jeg som styrte henne da vi var unger og ungdom. Hm… Var det virkelig sånn? Joda, jeg tror nok det. Men det har kommet mye godt ut av det, får man si. Hun sitter godt og anerkjent i en ledende stilling i dag, og har sikkert lært litt om hvordan man ikke skal gjøre ting, og kanskje også hva som er lurt, allerede fra barndommen. (Jeg liker å tro at det er slik).

Har du bruk for leiebil for å besøke venner? Klikk her.

Intet tema er for stort, eller for lite. Når vi har våre, litt uregelmessige, treff, settes mange viktige saker på agendaen. Alt fra eldreomsorg til sosialvesen, skole, samfunn, avstandsforelskelser fra ungdomstiden og skrøpelige kropper. Dette var bare et bittelite utvalg. Det er ikke til å stikke under en stol at samtaleemnene har forandret seg med årene. Og bra er nå det. Vi løste nok verdensproblemer før også, men ikke med slik overbevisning som nå. For nå er storpolitikken veldig nærme oss, også i hverdagen.

Å dra på tur sammen er en fryd, i sol som i regn
Å dra på tur sammen er en fryd, i sol som i regn

En bestevenn er en som er der, som du ikke behøver å se så ofte, som du vet stiller opp hvis det trengs en vakker dag. Løgn er et fremmedord, og alt sies og mottas i beste mening.

Bruk booking.com neste gang du vil dra på tur med bestevennen din ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Det koster å ha et slikt vennskap. Ikke så mye i krone og øre, men immateriell investering. En sjelevenn skal man ikke kimse av. Du risikerer å bli hekta på for livet! Bring it on, sier jeg. Men ikke for mange, takk. Jeg klarer meg faktisk med en bestevenn utenom Sørensen.

Er det mulig å leve uten?

Ja, det går an, men livet og spesielt sjelslivet, blir mye fattigere. Da vi ble venner for 55 år siden var ikke utvalget så stort, der i Jammerdal. Men noe må det ha vært av kjemi mellom oss der på søndagsskole, for det fantes andre jenter også.

Tenk, å spise høye, hjemmelagede rekesmørbrød med bestevennen din! <3
Tenk, å spise høye, hjemmelagede rekesmørbrød med bestevennen din! <3

Har du en bestevenn? Og, ikke minst, ER du en bestevenn?

 

 

Del dette:
18 des

Ekte venner gir deg aldri terningkast

Venn er en status jeg ikke tar lett på. Det er ganske få som har fått den definisjonen i mitt liv. Jeg har hatt mange bekjente gjennom et langt liv. De svever der ute i periferien, og kommer sjelden lengre inn enn akkurat dit.

Gode venner pynter seg og danser flamenco, om nødvendig!
Gode venner pynter seg og danser flamenco, om nødvendig!

Hva skal til for at de skal få komme nærmere, og bli kalt venn?

  • De er der både på gode og vonde dager
  • De forsvarer deg
  • De tolererer at du mener noe annet enn de, og til og med forsvarer deg retten til det
  • De går ikke til andre og snakker deg ned, de forsvarer deg
  • De er ikke opptatt av å gi deg terningkast. Du er godtatt akkurat som du er
  • De går den tunge motbakken  med deg, og nyter suksessen din sammen med deg
  • De trenger ikke gå omveier for å fortelle deg sannheten
  • Du behøver ikke omgås dem ukentlig for å vite at de fremdeles er din venn
  • De ønsker deg alt vel, og gjør mot deg det de vil at andre skal gjøre mot dem

Hvor mange slike venner har du?

10858496_10205061039712930_5416856890007450797_n

Og til slutt; visdomsord fra Steve Jobs:

1601417_10152344497426612_7239067488054969633_n

Man finner mye bra på Facebook også…

Del dette: