For omtrent en uke siden skrev jeg om gressenkens fordeler. Om hvor deilig det egentlig er å være alene noen dager.

– Så lenge vi får tiden sammen…

Ikke lenge etter at jeg hadde trykket på ‘enter’ kom tankene. Jeg har flere som er blitt enker eller enkemenn de siste årene. På ordentlig. De har ikke hatt en liten stund med tid til egne preferanser. De har mistet sin bedre halvdel. For alltid. Tanken om å måtte forholde seg til en ny hverdag for alvor har slått meg disse dagene. Det vil kunne skje en dag. Jeg vet ikke når, om eller hvordan.

I dag ble jeg med på “lønningsbrus” for første gang på Gran Canaria. Noen av oss hadde valgt å samles for å spise sammen. Skjebnen ville at vi som ville spise endte opp på samme stedet som de som ville gjøre noe annet enn å spise. Hyggelig! Rundt halvparten av staben var til stede.

Da klokken rundet 21 ville jeg hjem. Jeg ville hjem før det ble mørkt. Kanskje fikk jeg ikke parkert i nærheten, kanskje skjedde det noe på veien. Alt dette fordi jeg var alene. Jeg har ikke vært vant til å være alene på snart 12 år! Da blir man litt skrøpelig. Andre ganger når jeg har hatt sosialt samkvem med kollegaer har Sørensen alltid kjørt og hentet. Nesten alltid. Og jeg har også kjørt og hentet ham da, når det har vært sammenkomster for ham. Men vi har vært der for hverandre, da. Det er poenget.

Alt gikk bra. Jeg måtte riktignok parkere laaaangt unna. Og det gjelder å huske det når jeg skal hente bilen i morgen!!

Men selv om jeg gikk inn døren alene, selv om jeg skal tilbringe disse sene fredagstimene alene, så vet jeg at Sørensen kommer hjem i morgen. Etter all sannsynlighet. Til tross for terroranslag. Til tross for sykdom og død. Han skal komme. Vi skal ta en “kommer”. Jeg skal høre på alle de flotte golfslagene han har slått. De som ikke var så gode blir ikke nevnt. Men jeg tror også at jeg får høre om gode stunder med gode kamerater utenom golfbanen.

Jeg er ikke så nøye på å gjøre så mye når jeg er alene. Jeg elsker å være hjemme. Jeg har vasket huset. Vasket opp. Lest. Vaske klær venter jeg med til Sørensen kommer hjem med alle golfklærne. Men før dette vil jeg gledes over at han er her. Antakelig.

Terror gjør mye uforutsett. Akkurat som annen unaturlig død. Noen mister sine kjære hver dag. I dag, akkurat når jeg skriver dette, husker jeg dere i min krets, som har mistet noen. Mistet sine aller kjæreste. Og jeg er trist. Fordi det vil skje oss alle. En gang. Om vi ikke er så heldige å dø først.

Vi må leve mens vi gjør det. Elske mens vi tør det. Ta sjanser på egne vegne.