Verden rundt på noen timer

Når man får være med på livets begynnelse betyr andre ting svært lite. Selv om jeg har født to barn selv, var fødselen til mitt første barnebarn noe helt spesielt.

Hun, i denne betydningen; min datter,  hadde ikke vært i form en tid. Som blivende mormor var jeg litt bekymret, men tenkte at “de er jo så flinke til å følge opp i dag…”

Det var de vel ikke kjent for akkurat, når det kom til stykket.

I hvert fall ble hun etter konsultasjon hos jordmor endelig sendt på sykehuset. Det hadde vært svært lite liv de siste ukene, og selv om mors tilstand ikke er livstruende kritisk i øyeblikket, er det høyst nødvendig å få barnet ut!

Jeg reiser rett til sykehuset etter jobb. Tenker alle vonde og gode tanker i bilen innover til A-hus. Hun er i god form, men spent da jeg ankommer. Det er igangsatt fødselsstimulerende tiltak. De virker dårlig. Spenningen stiger, for det er opplest og vedtatt at babyen in spe ikke har det spesielt godt inne i magen nå.

Etter ytterligere stimuli blir det noe fart i sakene. Min lille, elskede datter sitter i sengen og er redd. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å være der.

– Blir det vondere enn dette, tror du?

– Ja, dette er bare begynnelsen.

Så går vannet, og det bærer raskt inn på fødestuen.

De som er særdeles godt bevandret i sportsverdenen vet at det har vært eller pågår VM, eller kanskje OL denne siste februarkvelden 2002? I hvertfall blir det en herlig diskusjon mellom meg og anestesilege om hvorvidt doping er tilrådelig i dette tilfellet. Veene kommer som uoverkommelige småtsunamier. Med hyppig mellomrom. På grunn av stimuleringen får hun ikke vendt seg til  veene i riktig takt. For oss som har født før virker det ganske umenneskelig.

Hun får doping! I form av epirural.

All verdens remedier er koblet til. Hun har et blodtrykk som er helt ute av kontroll. Ledninger er koblet til hodet på Ada, som skal bli født. Spenningen er til å ta og føle på. Hun er nesten i ferd med å gi opp på grunn av de umenneskelige smertene.

Så løsner det. Hun tar ordre, holder tilbake pressingen og gjør akkurat som hun får beskjed om av en elskelig og erfaren jordmor.

På et blunk kommer Ada. Hun er så liten! Så knøtt liten. Men så fullkommen! Det er et komplett mirakel vi alle er vitne til! Sånn velger jeg å se det, etter å ha vært til stede!

Å se at min datter blir mor samtidig som jeg selv blir mormor er et stort, merkelig, men riktig øyeblikk. Jeg kan nesten ikke ta øynene fra dem. I denne hellige timen har jeg, nesten utilbørlig, fått ta del i livets skapelse.

Etter en halv time, kanskje, jeg vet ærlig talt ikke, har jeg anstendighet til å la den nybakte familien får være alene.

Jeg svever oppover Hadelandsveiene denne gnistrende kalde februarnatten. Jeg har vært vitne til livets under! Og jeg har en liten flik av henne. Jeg er tross alt mormor!

Åtte år er det siden. I dag. Hvilken gave det har vært.

Del dette: