Organisasjoner skapes av kultur. Kultur som sitter i veggene. Derfor går det meste galt når kulturene skal forsøke å samhandle.

 

Noen definisjoner:

Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») har forskjellige definisjoner avhengig av hvilke grupperinger (kapitalister eller sosialister) som bruker ordet. Vanligvis beskriver ordet et økonomisk system der de fleste av beslutningene om produksjon og forbruk tas av privatpersoner, bedrifter eller husholdninger; det vil si av aktørene i markedet i en markedsøkonomi. Myndighetenes rolle er tilbaketrukket. Privat eiendomsrett over de fleste produksjonsmidlene er et viktig element i kapitalismen.

Teorien kommer fra Marx og Engels, som beskrev og analyserte det moderne industrisamfunnet.

En kapitalistisk lederform vil bære preg av enveiskommunikasjon. Ledelsen bestemmer. Demokratiske beslutningsprosesser er et fremmedord.

En politiker er en som deltar I beslutningsprosesser rundt goder og byrder I et samfunn. En snever definisjon sier at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak.

Politiske vedtak formes etter brede debatter i ulike fora.

Politisk ledelse vil derfor bære preg av hestehandel og kompromisser. Dette ser vi særlig når politiske fløyer, eller partier er I mindretall, som på Stortinget denne perioden. Adskillige hestehandler mellom de rødgrønne er foretatt gjennom de siste 3,5 årene. Det samme gjaldt da sentrumspartiene regjerte før den tid. Også på kommuneplan vil dette kompromissprinsippet gjelde. 

Beslutningsprosessene er lange og tunge. Det samme gjelder i offentlig byråkrati, der man sikrer (?) god oppslutning om retningslinjer ved å involvere de ansatte i alle ledd. Dette krever en demokratisk ledelsesform.

I organisasjonsteorien opererer man med nok en struktur. Nemlig denkaotiske, eller den kreative organisasjonen. Dette gjelder særlig i skapende bedrifter innen IT, media og kultur. Vi har da sett eksempler på at en annen ledelsesform enn den lett anarkistiske har slått veldig feil ut i enkelte kulturinstitusjoner, for eksempel Nasjonalgalleriet.

Hvordan i huleste skal en kapitalist og politiker kunne snakke samme språk? Det er totalt umulig, og er nødt til å skjære seg. Referanserammen for begrepsapparatet er vidt forskjellig, og gir rom for store misforståelser. Kodene lærer man seg kun etter lang tid i manesjen. 

Hvor vil jeg hen med dette?

Det er umulig for politikere og kapitalister å spille på samme lag, hvis begge skal ha beslutningsmyndighet. Her må alfaprinsippet regjere. Det gjelder både på den ene og andre siden.

De borgelige partiene, med Høyre i spissen, har kritisert Regjeringen Stoltenberg for svært dårlig rollespill i sitt eierskap i Aker. Sannheten er at høyrepolitikere er like uegnet til å føre forhandlinger eller bedrive sunt eierskap i det private næringsliv som alle andre partier.

Organisasjonsteori er et svært spennende fag! Jeg hadde noen av mine beste ahaopplevelser da jeg studerte det for noen år siden. Jeg fikk så mange svar på hvorfor jeg aldri fikk til det jeg ville i idrettsstyret jeg ledet, for eksempel. Jeg fikk også veldig bekreftet at jeg aldri skal engasjere meg partipolitisk…

Hvilken organisasjonsstruktur jeg er mest bekvem med?

Vel, jeg har ledet offentlige kontorer i en årrekke, og vært i det halvprivate næringsliv en god del år. Dessuten jobber jeg nå i en mediebedrift etter at jeg har holdt på som selvstendig næringsdrivende et par år.

Jeg holder en knapp på det kreative, selvstyrende miljøet, ispedd noen grundige, demokratiske beslutinger.

Det viktigste er å kunne si, som vi gjør i Vikingposten: Vi gjør det vi kan, og kan det vi gjør.