i år har jeg ikke maktet å følge med på delfinalene i Grand Prix. Jeg fikk med meg starten på siste delfinale, men skrudde over til TV2 og “Hver gang vi møtes”. Det blir ikke siste gang.

Jeg følger dog med litt i aviser og sånn, da. Der fremheves Plumbo sin hyllest til Ola Nordmann (Dunk) som noe av det mest fantastiske som er frembrakt av norsk musikk de siste årene.
Hæ?
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg hørte sangen første gang. Hvis denne sangen skal representere Norge i Baku utpå våren en gang, er jeg for det første veldig glad for at de synger på norsk. Heldigvis vil det være veldig få som forstår det.
Dernest vil jeg være svært kritisk til at det blir sendt en slik låt fra Norge akkurat i år. Vi fikk stor og positiv omtale fra verden for håndteringen av 22. juli. Vi møtte terror med kjærlighet og samhold. Så har dette fått utvikle seg i de ofte omtalte mørke krokene på nettet. Samhold er blitt til nasjonalisme. Vi er best, ingen over, ingen ved siden.
Vi trenger ingen sang med dette budskapet til å representere Norge.

Jeg gir ikke seieren til Plumbo på forhånd. Vi får se, og jeg har ingen peiling på de øvrige kandidatene heller, bare så det er sagt. Jeg måtte bare…

Melodien er ganske fengende. Lag en ny tekst da! Vær så snill!