Virtuell sorg
Med et liv i utlendinghet hender det at kjente og kjære går bort. Langt herfra. Når sant skal sies hendte det at kjente og kjære gikk bort uten at det var så langt unna heller.
Når man ikke er i den indre sirkel eller via andre kanaler “til stede” er det ikke så enkelt. Verken å bidra til de etterlattes savn eller å sørge selv. Man må finne sine egne veier. Sine egne kanaler. Det er ganske kjipt!
Har man stilt seg i den posisjonen at man ikke har noen å sørge med i øyeblikket, eller på lang sikt, er det faktisk ganske ødeleggende. Det er lite å hente. Du må gjøre det selv.
Jeg finner trøst i ord som andre har sagt før meg i slike situasjoner. Vanligvis har jeg ord, men ikke alltid. I et evighetsperspektiv kommer vi alle til kort, eller når like langt. Sånn er det bare.
Jeg setter pris på å sørge sammen med noen. Kjenne på storheten til den som er borte. Og samtidig sette pris på det livet jeg har.
Akkurat i dag ble disse ordene viktige, i sorgen over en høvding som gikk bort. Alt for tidlig.
Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je,
men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor.
Men spora sto der og spora står der,
og i dom blømer en sammardag.
I æille lier, på æille stier,
der kæin du kjinne hans andedrag
og itte veit je,
men jamen trur je –
vi vart et varmere folkeslag.
Det er Erik Bye som har skrevet dette. Til minne om Alf Prøysen. Det er enda et vers, men det skal Alf få ha for seg selv.
R.I.P. Svein Tverberg