Gjennom livet opplever vi mye som setter varige spor. Det lutrer og fungerer som en slags veiviser for det videre livet. Folk som rammes ekstra hardt klarer også, i de fleste tilfellene, å innfinne seg med skjebnen. De legger kanskje om prioriteringene, og finner ny mening. Men det kan være tøft.

Store norske leksikon definerer skjebne slik: “Skjebnen, i et religiøst og spiritualistisk verdensbilde, den usynlige makt som råder for verdens og menneskelivets utvikling, og som mennesket ikke har noen innflytelse over.”

Det altomfattende religiøse eller spirituelle skal jeg la ligge, men vi omgås begrepet skjebne, som noe som rammer oss, noe vi ikke kan påvirke. Av en eller annen grunn rammer det oss.

Noe av det som rammer oss kunne vi helt klart ha avverget ved å innta en annen holdning til livsstil og helse, for det rammer ofte relativt sent i livet. Alle disse livsstilstilstandene og sykdommene. Jeg selv har lett for å bebreide meg selv for at jeg ikke lærte meg nok om diabetes før jeg fikk det selv. Min far hadde det, og hadde jeg lest meg opp på hvor arvelig det er, ville jeg kunnet avverge at jeg ble truffet av denne livsstilssykdommen, hvis jeg hadde tatt tak og levd mye sunnere og mer aktivt. Kanskje. Da jeg gikk ut av legekontoret i 1999 og hadde fått diagnosen var min første tanke at jeg var kjempeheldig, for min venninne hadde nettopp fått sin skjebne beseglet med en kreftdiagnose. Jeg lever i beste velgående fortsatt, med noen “småskrammer” her og der, mens min venninne døde i 2002.

Min far var en aktiv mann i alle år. Han var også veldig praktisk og hendig, og hadde mange timer som nødhjelper hos andre når de trengte å få laget en bokhylle, montere et kjøkken eller hva det skulle være. Sent i livet fikk han problemer med nervene nederst i ryggen, og klarte til slutt ikke å gå. Jeg har beundret ham for måten han innfant seg med sin skjebne. Han laget seg til en operasjonssentral ved siden av godstolen i stua. Der hadde han det han trengte i det daglige for sitt syssel. For han sluttet ikke. Han skiftet bare beite. Han gikk inn i pc-alderen da han rundet 80 år, og begynte å ta vare på gamle minner, blant annet. Det har jeg, som etterkommer, stor glede av den dag i dag. Far var kjent for sin nynning mens han arbeidet. Nynningen fortsatte selv om han ikke lenger var mobil. Vel, helt uten mobilitet var han ikke. Gjennom hjelpemiddelsentralen fikk han en “doning” som han kalte det. Med den kunne han tørrskodd ta seg rundt i noen få kilometers omkrets. Det gjorde mye for gleden og livskvaliteten i hverdagen.

Jeg har mistet min lillebror i selvmord. Han klarte ikke å forholde seg til sin skjebne, men tok den i egne hender. Det er altfor mange som dør i selvmord. Mange går under radaren, da de ikke er kjente “tilfeller” for hjelpeapparatet. Da er det en enkel sak å bare bli borte, når ingen våker over deg dag og natt. Spesielt når du har bestemt deg. Eller ikke ser andre utveier. Jeg klandrer ikke min bror, men jeg håper at alle som går og tenker på å avslutte livet tar kontakt med noen, samtaler og finner ut av krisen som gjør livet verdiløst.

Jeg kjenner en god del mennesker som altfor tidlig har mistet sin kjæreste ektefelle. Hvordan livet brått eller over litt tid blir stilt på hodet, og man må orientere seg på nytt for å gå videre. Det er usigelig trist å få livet snudd på hodet ved at det kjæreste du har blir revet bort. Det er umulig å forsikre seg mot at det skjer, for det eneste sikre vi vet er at vi skal dø en dag. Det beste rådet er å leve hverdagene godt og grundig, slik at det ikke er noe ulevd hvis skjebnen skulle ramme.

I nesten samme kategori kommer de som mister sin ektefelle to ganger. Først ved en demensdiagnose. Som kan vare og vare i årevis, der din kjære blir mer og mer fremmed. Hvor det man lovte foran alteret om å bli ved i gode og onde dager får en helt ny betydning. Der du også blir en fremmed og en person din aller kjæreste ikke kjenner igjen, og kanskje blir redd. Jeg må i denne sammenheng gi dere bloggen til Atle Lundhaug, som er midt i denne situasjonen. Han skriver om hverdagene, om tanker og håpløshet, men også om hvordan han praktisk kan gjøre det enklere for sitt Gullhjerte å bo hjemme lengst mulig. Mange av oss vil stifte bekjentskap med demens. Gå inn og les. Han er en klok mann fra landsbygda.

Livet er en reise med store og små gleder og motbører. Sørg for å ha gode mennesker rundt deg, som vil deg vel. Det tror jeg er det viktigste på sikt.

Takk for at du leste.