Da verden mistet sin uskyld
For en overskrift! Verden har vel ikke vært uskyldig siden Adam og Eva befant seg i Edens hage. Vel å merke FØR de spiste det skjebnesvangre eplet. Men jeg skal holde meg til nær fortid.
Den arabiske våren! For en optimistisk tid! For et oppgjør med diktatorer og for en seier for folkerøsten og demokratiet!
“Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.” (sitat: Globalis).
Så fulgte den ene staten etter den andre. Vi husker Gadhafi ble styrtet i Libya, Mubarak ble tvunget til å gå av i Egypt, og folket jublet. Og vi jublet med dem. Skulle dette bli starten på varig fred og demokrati for statene i Midt-Østen?
Nei – hvordan kunne vi være så blåøyde? Det er ikke bare å styrte en diktator og tro at resten går av seg selv. Militære trådte til flere steder, og i bakgrunnen begynte noen ekstreme islamister å organisere seg. De erklærte etter hvert en egen islamistisk stat IS. Samlingen hadde foregått i mange år allerede, og i årene etterpå har denne ekstreme organisasjonen skapt frykt over hele verden. De har erklært at de er et anerkjent kalifat som vil legge mer og mer av verden under seg. Deres suksess består i å legge mer og mere land under seg. Et kalifat regnes som den ypperste styringsform for en muslimsk stat.
Hadde vi ikke før begynt å fordøye alle opprørene og begeistringen i Nord-Afrika og Midt-Østen, fikk vi vår store nasjonale terror-katastrofe hjemme i Norge. 22. juli 2011 vil for alltid bli stående som den dagen Norge mistet uskylden. Da en av våre egne med kaldt blod drepte 79 mennesker.
Vi har senere hatt flere store terror-angrep i Europa og er noe av det som truer folk flest i deres hverdag. Selv om det statistisk sett er veldig få som dør i terrorangrep framfor trafikkulykker, hjerteinfarkt og kreft, for eksempel.
Været har vært et hyppig samtaleemne, med ekstreme variasjoner i den ene eller andre retningen som stadig oftere viser seg mange steder i verden.
I det vi gikk inn i 2017 har vi fått et nytt tema for frykt. Først Trump i USA, og høyrepopulister på framgang også i resten av den vestlige verden. Dette har på mange måter en parallell til den arabiske våren. Misnøyen mot det etablerte og lederne av landet. Derfor fikk vi Brexit, derfor kan vi oppleve at flere høyeekstreme blir statsministre og presidenter i Europa i den nærmeste framtiden.
Hvor skal dette ende?