Et vellykket ferieprosjekt fra ende til annen. Etter lang tids chattebekjentskap og et par timer i toppetasjen på Grand var vi klare for 2 uker i Hellas.

Vi var av det slaget som aldri ville ha truffet hverandre hvis det ikke hadde vært for chatten. Vi bodde på to vidt forskjellige plasser i landet, og hadde få muligheter for tilfeldige treff i forhold til jobb, interesser og annet.

Så dro vi da, venninner som vi erklærte oss, fordi vi fortjente det. Til Daskalopetra på Chios, i 2 uker, med havutsikt og air condition.

Vi skulle i hvert fall ha hvert vårt soverom, det var vi enige om. Tilårskomne som vi var. Og iveren var stor da vi entret vårt hjem for 14 dager, etter å bære den ene senga ut i stua. Hvordan de hadde fått den inn på soverommet ble en stor gåte! Vi levde godt med to senger, med nattbord i mellom og innstilling for Low, Medium eller High på air conditionen.

Etter få dager oppførte vi oss som et ektepar på sølvbryllupsreise. Ikke SÅNN da, men vi minte hverandre om at det var tid for lunsj og en frukt og en siesta og sånn. Helt naturlig. På sin plass, på en måte.

En kveld vi gikk for å spise middag, hadde vi tatt oss en ouzo på terrassen med havutsikt først. Vi gjorde ikke det så ofte, men akkurat den kvelden gjorde vil det altså. Og deretter gikk vi til stamrestauranten. Hovedkelneren hadde fri. Det oppdaget vi ganske raskt. Han satt nede i et hjørne og drakk. Han hadde et godt øye til min romvenninne, uten at hun følte at det opphøyet verken livet eller ferien. Han var gresk kelner. Punktum.

Vi bestilte vår mat, og en kilo vin. Vi fniste litt over mengdemålet på vin der i gården. En kilo, liksom. Det var jo ganske festlig. Vel, vi spiste og drakk, og merket oss kelneren i sideblikket. Han ble etter hvert svært sosialt anlagt, til tross for at han hadde fri, eller kanskje nettopp derfor?

Nuvel, frimodige som vi var, takket vi ja til å sette oss ved bordet hans etter at vi hadde gjort opp for vinen og maten.

Vi startet vår underlige samtale. Som skulle vare minst 30 minutter.

Det hører med til historien at Nikos, som kelneren het, ikke kunne et ord engelsk. Jeg, som hadde frekventert greske øyer i fleng, og dertil hatt en greker gående på bås et par år, kunne noen gloser. Det viste seg å være svært verdifullt.

Vår venn Nikos hadde nemlig mye på hjertet! Han fortalte og fortalte, og jeg, som var utpekt som den mest språkmektige av oss, oversatte! Ja, jeg oversatte! Til og fra gresk! Helt vanvittig!

Følte meg nesten som i en babelsk forvirring med motsatt fortegn. Jeg skjønte hva Nikos sa, og oversatte til min venninne. Det var ikke så viktig hva hun sa… Kvelden endte godt! Nikos hadde fått utgydt sine kjærlighetserklæringer med unnskyldninger om hvorfor han ikke kunne inngå ekteskap med min venninne (han hadde en mor på naboøya som trengte tilsyn, og han skulle reise dit om få dager). Min venninne fikk den glede og oppmuntring det ligger i en ektefødt beiling fra en innfødt greker, uten å måtte ta forholdsregler om fortsettelsen.

Jeg selv? Fant det utrolig fascinerende å være simultantolk uten å kunne språket!