Under hele finanskrisen har det ulmet og brent under overflaten i flere land i Eurosonen. Hellas ble det første landet som ble avkledd, ydmyket og sendt i gapestokken foran statsledere med rynkede bryn og pekefinger.

Hva har grekerne gjort for noe galt? Etter at Sokrates, Pythagoras og en del andre glupinger gikk ut av tiden, har det utviklet seg en politikk som tilgodeser de som vet å sno seg og som har bekjente. For å si det hardt, brutalt og i korte trekk.

Da jeg leste opplistingen av Hellas’ synder, ble jeg litt heit. Det er de samme mekanismer som gjør seg gjeldende i Spania. Vi har en tung offentlig sektor med ansatte med masse privilegier. Vi har politikere som har sørget for at familier og venner er blitt tiltrodd stillinger og posisjoner som langt overgår deres kompetansenivå. Vi har politisk styre i kommunene som virker dysfunksjonelle fordi det kun tenkes kjepphester og ikke bærekraftig utvikling (ja, det faktisk på tide å børste støv av gamle fyndord) for nærmiljøet på tvers av partipolitiske grenser.

Korrupsjonsskandalene har rullet over store deler av Spania de siste årene. Det er særlig eiendomssektoren som har fristet utbyggere og politikere til å pleie en nærhet som er ødeleggende for et moderne demokrati.

EU’s redningspakke til Hellas og bidrag og støtte til og fra det internasjonale pengefondet har gitt verden tro på at Europa vil overleve. For en stakket stund. Etter en glad dag på børsen, er igjen tommelen vendt ned og markedet responderer negativt på utviklkingen.

Er det så rart, egentlig? Hva har skjedd med grekere generelt de siste ukene som gjør av vi har mer tro på at de vil legge vekk føydalismetendensene sine? Hard lut er presentert av statsminister Papandreou. Etter krav fra EU. Hva skjer? Jo “folk flest” protesterer og blir voldsomme. Generalstreik er varslet i neste uke. I protest mot av privilegiene forsvinner.

Det samme skjer i Spania. Her har statsminister Zapatero lagt fram en sparepakke som bare i år vil minske de offentlige utgiftene med ufattelige 47 milliarder kroner. Det skal blant annet gjøres ved at offentlige ansatte går ned i lønn med fem prosent. La meg ta et eksempel: Hvis man tjener 2.000 € i måneden (netto) blir det heretter 100 € mindre. Det går faktisk an å innordne seg dette. Problemet for de offentliges fagforeninger er en avtale med Staten i fjor høst som sa noe helt annet enn medisinen Zapatero nå forskriver. Javel. Trist, men synd. Men det er helt nødvendig! Vi andre, innvandrerne, har også måttet tilpasse oss et nytt, og sviktende marked. Sånn er det bare.

Er det viktigere for byråkrater i Spania å opprettholde lønnen enn å se at Spania klarer seg over krisen? Man kan undre seg. For 2. juni er det duket for generalstreik her også. På min fars 92-årsdag!

Jeg forsøker å tenke meg inn i situasjonen jeg levde i for noen år tilbake. Da jeg var fast ansatt i en trygg jobb. Med høy gjeld og alt som hørte med. I Norge. Ville fem prosent ha vært avskrekkende? Hvordan hadde jeg reagert? Jeg tror faktisk at jeg hadde hatt nok sosialistisk tankegang i meg til å tenke på fellesskapet. Dessuten hadde sikkert reisetrangen jeg den gang hadde avtatt kraftig på grunn av Eyjafjallajökull…

Et felles løft, en gedigen jobb for fellesskapet, venter. Dette blir en kraftprøve på hvor lurt det er å gå i takt….