Høydepunktet på lørdagskveldene i januar har for mange vært en ny sesong med Hver gang vi møtes. Jeg var usikker på om jeg skulle se på i år. Jeg trodde det kom til å bli kleint i forhold til fjoråret.

Men, nei da! Selv om jeg ikke har hatt/har noe nært forhold til flere av artistene, tar programmet meg. Stemningen, tolkningene, mottakelsen og samtalene. Disse regisserte sommerdagene på et landsens hotell i Moss står i skarp kontrast til absolutt alt annet du ser på TV nå for tiden.

• Ikke er det drap, slossing eller annen form for vold.
• Ikke er det konkurranse, der noen blir stemt ut hver uke.
• Ikke skal de prestere noe de ikke kan fra før.

Det er rett og slett bare godlynt. Deilig frisone fra alle bekymringer i verden. Det er deilig å skru av, og glede seg til Ole Paus’ tolkning av dagens artist. Ja, for det er han som er årets Vinni for min del. Den som rører mitt hjerte mest med tolkningene sine. Men hjertelig er også gjensynet med Anita Skorgan. Hun er jammen blitt gammel hun også, enda jeg er eldre…

Jeg forstår ikke kritikerne som surmuler om at programmet er oppkonstruert gråte-TV. Det er gode samtaler mellom mennesker som respekterer hverandre, det er det jeg ser i hvert fall.

Vi trenger dette! Og at Dorte Skappel i tillegg hadde blitt med Vinni til Tanzania en hel time etterpå, har gjort TV-lørdagen min helt fin-fin!