Tabloidaviser er veldig flinke og påpasselige med å fortelle oss, gjerne i punktlister, hva vi må gjøre for å leve et godt liv, få en fin kjæreste, silkemyke legger og snille barn.

Alle pålegg fra høyre og venstre kan bli litt i meste laget. Særlig når man føler at man har gjort litt ut av livet som det er. Det kan være at det mangler noen opplagte reisemål, et studium eller kvalitetstid med hunden, men vi har stort sett ting på track når vi har passert en middagshøyde eller to.

Det finnes til og med en liste – en bok med 1000 ting du må gjøre før du dør. Har du hørt på makan!

Jeg har alltid vært en ordsamler. Ikke for ordenes skyld, men fordi de gjerne forteller meg noe helt nytt, eller gir en påminnelse jeg trengte. Se denne enkle illustrasjonen under. Da jeg var i 30-40 årene, var livet så komplisert, og jeg trodde at jeg trengte ditto kompliserte løsninger for å komme et skritt videre.

Nå har jeg passert 60, og teller dager som smykker i et skrin. Det gjelder å gjøre noe positivt ut av hver dag. Ikke slenge med leppa til Sørensen, ikke la dagen passere uten at jeg har fått nok skritt på skrittelleren… Vel, det siste der er egentlig noe tvangsmessig man har fra 40-årene…

Som glad 60-åring er jeg lykkelig over de valg som har brakt meg dit jeg er nå. Det har vært kronglete stier gjennom livets flere faser, men med noen taktiske valg jeg har gjort, ser jeg lyst fram til hele dette tiåret, og de årene jeg måtte få før det hele slutter. Å velge et annet klima i en alder der kroppen begynte å si kraftig i fra i norske høst- og vintermåneder var et sjakktrekk. Også når krav fra et barskt arbeidsliv kunne være i tøffeste laget etter noen år med “brukket rygg”. Nå lever jeg med minimale plager. Etter vi dro enda lenger sør,  helt til Gran Canaria, er formkurven sterkt stigende også. Det finnes de som mener dette har vært en total skivebom. Vel, jeg kan røpe at da kjenner de ikke meg godt nok.

Vi ses i livsveven! Om ikke, så i hvert fall på verdensveven! 😉