Hvert skritt er selve livet

– Du må tenke på eggerøre når du skal tykne sausen med egg. Det er derfor du må røre så mye, og ikke ha plata for varm.

Jeg hører enda Kirsten si dette. Mens vi fjaser og prater mellom slagene på Vistabella Golf den 30. januar.  Enda skal det gå 20 timer til hun blir borte.

Den siste uka i januar hadde vi godt samvær med mange gode venner in spe. Par som vi har møtt, som vi tenkte at kunne bli gode venner på golfbanen og ellers. Kirsten og Leif hadde vi kjent en stund, og visste at vi satte stor pris på. De var vi sammen med hver dag, fra mandag til torsdag denne uka.

Torsdag morgen var jeg litt opptatt. Jeg husker jeg så Kirsten og Leif ankomme møtestedet før oppstart på dagens golfturnering. Jeg rakk bare et  “hei” før jeg hastet videre til mine administrative gjøremål. Det var en sedvanlig turnering i Costa Blanca Golf Clubs regi. Alle var møtt opp, og var forventningsfulle til en dag på golfbanen. Været viste seg fra sin aller beste side med strålende sol og lite vind denne siste dagen i januar 2013.

Jeg skjønte at noe var galt allerede da jeg sto i PRO-shopen og skulle gjøre opp for dagens spill. Jeg hadde ventet på etternølere til dagens turnering, og skulle betale for alle. Caddie master ble kalt ut til tee one. Da jeg ankom startstedet var det fullt kaos. Spillet var stoppet. Det lå et menneske livløs på bakken. Kirsten.

Hun falt om helt uten forvarsel. Mens hun sto og pratet med de andre, tok hun seg plutselig til magen og sa: – nå skjer det noe!

Det var de siste ord hun sa. Det var ikke bevegelse på noe. Pulsen var der først. Så ble den borte, og det ble panikk. Geir tok ansvar og startet den livreddende førstehjelpen. Endelig fikk vi gjort noe. Ambulansen kom. De fikk henne i gang, men hjertet stoppet flere ganger underveis. De tok seg god tid, uten sirener, til sykehuset.

Lørdag ble hun erklært død. Uten at hun kom tilbake til oss. Alt var over der på gressplenen på tee en. Livet endte. Det ble brutalt slutt. Uten forvarsel. Jeg hadde så vondt av Leif, hennes ektemann gjennom nesten 50 år, som ble vitne til at hun bare ble borte, uten forvarsel. Utrolig vondt for oss alle, men spesielt for ham.

Kirsten, som hadde så mye kjærlighet og livslyst i seg. Med spesiell omsorg for den spesielle gutten i familien. For sine andre barn og barnebarn, og for Leif. Han har karakterisert henne som limet i familien.

Hvordan skal de klare seg?

Hun hadde i seg en måte å takle livet på som helt sikkert har preget de hun levde sammen med. Hun har i hvert fall preget meg!

Kirsten hadde mye vondt. I ledd og i pusten. Jeg, som klager over ethvert slag på golfbanen som ikke er perfekt, lærte en lekse av Kirsten. Hun var fornøyd når hun hadde klart ett eller to slag på en runde.

Jeg hørte aldri hun sa noe vondt om noen. Hun var en av disse sjeldne. Som vi ikke vil miste. Og så ble hun borte for oss.

Fred over ditt lyse minne, Kirsten!

Del dette: