“Ta ansvar”. Det har vært et ofte brukt uttrykk i det siste. Etter den knusende rapporten fra kommisjonen, du vet.

I dag kom jeg til å tenke på min fortid i staten. Ikke som embetsmann, men som leder av en lokal avdeling i en statsstyrt etat.

Jeg arbeidet der i 14 år. Og var toppleder på det lokalnivået de fleste av disse årene. Jeg søkte, og ble ansatt på grunn av mine kvalifikasjoner. Jeg tenkte aldri at jeg var heldig, og hadde fått en jobb jeg ikke hadde sko til å fylle.

Som en del av en statlig etat er du ofte også i en beredskapsplan. Jeg visste hvilken rolle jeg og mitt kontor skulle spille i krig. Men jeg var aldri med og trente på det. Jeg hadde oversikt over de jeg kunne utkalle til spesielle oppdrag om en krigslignende situasjon skulle skje.

På et tidspunkt i livet fant jeg ut at jeg ikke hadde motivasjon nok til å fortsette ledelsen av kontoret. En brikke i det store spillet. Da søkte jeg meg vekk. Det falt meg aldri inn å innrømme at jeg kunne tenke meg å trekke meg tilbake til en rådgiverposisjon eller konsulent av uviss størrelse. Den gangen var jeg i overkant av 40 år. 

Jeg vet om mange som har stått i stillingen sin mye lengre. I offentlig sektor. I staten. I kommunen. Mange har sikkert hatt motivasjon lenger enn jeg hadde. Men noen har ikke hatt det. Det gjelder alle nivåer. Jeg vet det. Jeg har snakket med dem.

Først de siste dagene er jeg blitt klar over at det også gjelder de folkevalgte. Den politiske ledelsen. Statsrådene. Det er veldig skremmende. Hva er det de tror de har gått til? En jobb hvor man klipper snorer og drikker cava når anledningen byr seg?

I skrivende stund kommer jeg ikke på EN ENESTE EN av våre rikspolitikere som jeg beundrer. For deres mot, for deres politiske innsats. Det er nedslående. Kanskje er det fordi de er mennesker…

Nei. Som ledere har de plikt og rett til å vurdere seg selv i forhold til oppgavene de er satt til. Føler de at motivasjonen svikter skal de tre av. DET tror jeg mange har latt være.

I motsetning til VG og flere markante medieprofiler den siste tiden, er jeg villig til å se om denne oppvåkningen som rapporten har skapt, vil føre til endring. Jeg vil se det an i noen få uker. Ser jeg ikke tendenser da, gir jeg opp. Da er jeg villig til å melde meg som politiker med hud og hår – en slags Florence Nightengale som har målet klart uten å vente på rundskriv når det gjelder middelet.