I det siste har vi kunnet lese uttalelser og råd fra deltakerne i Paradise Hotel. Og det går ikke på serien de har vært deltakere i, men andre, mer eller mindre uviktige samfunnsspørsmål.

– Uten frisører ville verden sett jævlig ut!

Fritt sitert av en av vinnerne fra det ovennevnte programmet. Det setter ting i perspektiv. Bare vi har frisører, klarer vi oss. Takk for det!

Jeg henger ikke ut, eller mobber reality-deltakerne, men faktisk journalistene som spør. Det blir for dumt, faktisk. Uten at jeg har sett et eneste av programmene har jeg ikke kunnet unngå å lese litt om hva som har foregått og hva slags mennesker som tiltrekkes til slike serier. Det er ikke samfunnstoppene, for å si det slik. Ikke de politisk aktive, ikke de kunnskapstørste og samfunnskritiske.

Vi har faktisk ikke bruk for å høre hva de mener i tabloidpressen. Ikke noe mer enn Hansen i gata.

Likedan når Petter Pilgaard, fjorårets vinner, stiller opp i alle programmer til samtlige kanaler for tiden, blir det litt tamt i kantene. Han har et eksponeringsbehov ut over det normale. Det innrømmer han selv. Men må journalistene absolutt ha ham til å mene noe? Han har for lengst bevist at han ikke har noe spesielt modent å bidra med. Annet enn at han “er dønn ærlig og 110 prosent seg selv”.

De fleste drømmer antakelig om en glamorøs karriere etter å ha vist fram sine ymse sider på TV i beste sendetid. Noe må det være, siden søkningen til reality-seriene har tatt helt av. For de fleste blir det kun a moment of fame. Når rampelysene slukkes, er de glemt. Så brutalt er det. Ingen har lovet dem en rosenhage heller, så det blir bare derfor de som fortsetter å løfte på dyna som får bli ved videre. Eller har et visst talent. Det er få. Resten må prøve å helle seg tilbake på flasker og starte hverdagslivet på nytt. Det kan være tøfft nok, det!