Noen ganger får jeg klar beskjed fra min egen ungdom. Dikt, for eksempel. Dikt som betydde uendelig mye for meg den gangen for 45 år siden, har utviklet seg. Selv om forfatteren er dau! Og diktet er det samme!

En vår skal endog det fattigste hjerte eie.
En stjerne skal våke over de mørkeste veie.
En drøm skal senke sig over det usleste leie.

Det venter oss alle bak øde år
en time av nådig smerte.
O, hvad vi hører og ser og forstår
ved cellens ensomme kjerte,
når englen Sorg over jorden går!

Og engang kommer den hellige natt,
da evighetens sordiner
forvandler den bitreste kval du har hatt
til hundrede fioliner.
Arnulf Øverland

Dette diktet fant jeg veldig trøstende i dag, fordi det er et år siden min lillebror tok livet sitt. Men samtidig var dette et dikt jeg på gymnaset elsket! Særlig siste vers. Dette om at alle mine kvaler skulle omvandles til hundrede fioliner! Wow!

Hvordan fant jeg diktet i dag? Jeg er lærer på videregående, og vi er i full gang med litteraturhistorien på 1900-tallet. Arnulf Øverland er en betydelig markør av historien i dette århundret. Som i dette diktet. Han var veldig skeptisk til innflytelsen fra Europa, som hisset til krig i mellomkrigstiden. Det kan man lese av dette diktet. Men det er altså fortsatt det siste verset som griper meg. Akkurat der jeg er i dag. Har du hørt noe så vakkert som fioliner? Selvfølgelig når de er samstemte, men det forutsetter jeg at du forsto. Alt jeg har forargret meg over, hatet og brukt unødig tid på, alle kvaler, all sorg, skal en dag, eller natt, forvandles til hundrede fioliner! Wow! Jeg håper jeg er der når dette skjer! Takk, Arnulf Øverland!