Dagene flyr forbi, og det kan være vanskelig noen måneder etterpå å huske hva jeg gjorde egentlig, denne sommeren 2017.

JUNI

Dette var måneden da arbeidsforholdet på Colegio Noruego på Gran Canaria var over. Jeg vet jeg kunne ha fått jobbe videre, men med hånda halvveis nede i pensjonsfondet mitt, ble det for fristende. Jeg hadde telt ned til denne dagen helt siden nyttår. Ikke fordi skolen var håpløs eller at jeg ikke likte elevene mine. Men rett og slett fordi vi med rak rygg kunne forlate øya. Før dette ble bestemt, hadde vi lagt noen planer for sommeren, som derfor måtte gjennomføres før vi kunne flytte.

Det ble avskjed, uten så mye vemod og drama som man kanskje kunne tro. Det var verst å ta farvel med avgangsklassen min. De var så gode! Jeg ønsker dem alt godt og håper de finner sin plass i verden.

De siste dagene av måneden tilbrakte vi i Roma. Vi hadde invitert eldste barnebarn, som ble konfirmert i år, på “dannelsesreise” sammen med en venninne. Vi kalte det dannelsesreise, fordi det er ofte det man gjør når man skal trekke ungdommen etter seg til de historiske høydepunktene i den evige stad. Det ble en koselig tur, men jeg er ikke helt sikker på at de unge damene returnerer til Roma en dag på grunn av flott arkitektur og historisk sus. Det må i så fall være fordi de kastet en mynt over venstre skulder i Fontana di Trevi…

– litt utydelige der, men…

JULI

Halve juli tilbrakte vi i Norge. På forhånd hadde jeg gruet meg litt, for jeg var redd min innstilling til oppholdet ville være at jeg bare ville skuffe det unna for å kunne dra hjem og flytte. Men mine betenkeligheter ble gjort ettertrykkelig til skamme. Jeg koste meg glugg i hjel. Enten det var rolige stunder i huset til svigerdatteren, som vi hadde til disposisjon, søndagsmiddag på Lierkroa, søskenbarntreff hos storesøster, nydelige gjensyn med gamle venner og andre kulinariske opplevelser, som Peppe’s. Vi avsluttet oppholdet hos sønnen på Lillehammer. Veldig koselig å se hans nye residens! Og ha godt samvær noen få dager.

Vi returnerte til Tablero JaSol og satte igang pakkingen for alvor. Da den 19.7. opprant, fikk vi stablet det aller meste inn i bilen. Det var på hengende håret, men med Sørensen stablemester gikk det utrolig bra! På håret, riktignok. Siste natten på Gran Canaria bodde vi på hotell i Las Palmas. Etter all bæringen opp og ned fra 3. etasje, ble det rett og slett helt på sin plass med room-service og en tidlig kveld.

Fergeturen fra Las Palmas til Huelva gikk greit på sitt vis, dog uten søvn for mitt vedkommende. Tenk å være så talentløs å la være og bestille lugar! Godt vi hadde bestilt hotellrom halvannen time på veg da vi kom i land. Og for en lykke! Gode tollere fant nok ut at det ville bli altfor slitsomt å be om utpakking fra bilen. Jeg slapp derfor lett gjennom. Selvfølgelig uten å ha noe å skjule.

Etter en god natts søvn, tok vi fatt på siste etappe. Det var godt å finne Casa JaSol i god stand.

Men så varmt og fuktig! Sykkelturer og gåturer som vi hadde planlagt fra første stund, ble lagt på “is”. Det får komme i september! Vi hadde en del å ordne av formaliteter. Det ble gjort, og det meste gikk helt smertefritt. Det viktigste var faktisk fastlege, for det begynte å bli tomt på medisinlageret. Det ordnet seg glatt!

AUGUST

Etter innkjøp av både høytrykksspyler og ny komfyrtopp, fant vi ut at vi ikke orket å være i denne fuktige varmen. 9. august satte vi kursen mot nordvest. Vi hadde bestilt AirBnB i Vigo, og overnattet i Segovia på veien. Vigo var din den. Jeg har skrevet eget innlegg om dette for spesielt interesserte.

Vi hadde også trivelig gjensyn med flere slektninger og venner. Godt å være tilbake! Men det var før vi bestemte oss for å dra ut på tur igjen.

– stille stier i Vigo

Etter vel en uke, ville vi videre. Fant billige overnattinger i Portugal, og dro av gårde. Opplevde fantastiske Porto og kjørte gjennom den vakre Douro-dalen. Vi skulle plukke opp sønnen i Madrid, og alt gikk strålende. Helt til vi skulle stoppe for lunsj. Det røyk veldig av motoren, a’gitt! Viftereima var gått… Etter telefon til Mapfre, ordnet ting seg, om ikke i rask rekkefølge, så i rekkefølge. Bilen ble tauet til Albacete, der de konstaterte at det kunne være tilleggsproblemer, og at de derfor ønsket at Mercedes i Torrevieja skulle ta reparasjonen. Vi fikk leiebil til Alicante, og privatsjåfør hjem. Da var det omtrent midnatt, og vi var ca åtte timer etter ETA.

Det blir nok en saftig utgift på bilen etter dette, men man har jo ikke noe valg, akkurat. Koselig med besøk, men uten bil har aksjonsradiusen vært sparsom. Når vi skriver september i morgen, skal det meste ha normalisert seg, både med bil, vær og botilstand. Nå kan vi ta fatt på hverdagen! Det gleder jeg meg til!