Det er i disse dager ti år siden vi med freidig mot satte avtrykk på spansk jord for første gang. Etter lange prosesser og oppgjør av jordisk gods, belaget vi oss på et nytt, givende liv ved Middelhavet. I et land der solen alltid skinner.

Det freidige motet burde vi kanskje ha tørket av oss, for det var på langt nær alle som syntes det passet seg å komme her og tru at du var noe til kær. Vi bommet. Og fikk så det smalt. Janteloven var minst like mye utbredt i Spania som i gamlelandet. Og kanskje enda mer, siden det norske miljøet var svært begrenset.

Hederlige unntak fantes. Og vi er glade for å ha blitt kjent med dyktige fagfolk, hyggelige mennesker og trivelige samarbeidspartnere. For de har vært der. Og er der.

Bortsett fra at det regnet omtrent sammenhengende i en uke rett etter ankomst, har ikke været gjort skam på seg i nevneverdig grad. Men det er først det siste året, hvor vi har bodd på Gran Canaria, at vi kan si vi savner det å kunne tillate seg en lat dag innendørs, mens det pøser ned. Det gjør det jo ikke her! Her må man ut i sola, dagstøtt. Som om det er noen plage…

Spansk byråkrati og bankvesen har vært en tålmodighetsprøve å forholde seg til. Helsevesenet har gått over all forventning å ha med å gjøre. Jeg synes jeg er blitt svært godt behandlet i alle ledd. Betryggende når man er avhengig av jevnlig besøk på legekontoret. Vel er det tungvint mye, men det er system.

Men at jeg skal måtte være uten bankkort i bortimot en måned, i beste fall, fordi bankfilialen på fastlandet ikke kommuniserer med filialen her på Gran Canaria, er ikke greit. Godt å ha Sørensen da!

Han er det for øvrig godt å ha uansett. Det står mer og mer klart for oss at vi må benytte tiden vi har sammen. Det fulgte ingen livstidsgaranti med Sørensen. Ikke i forhold til min livstid. Derfor vet ikke vi heller hvor lenge vi har hverandre. At vi til sommeren legger ut på hver vår tur i ukesvis må tilskrives midlertidig utilregnelighet i planleggingsøyeblikket. Jeg har allerede begynt å grue meg… På den annen side har vi samtaletemaer til langt utpå høsten. Mest om hans spennende reise til Østen, framfor min tur til min barndoms dal på Østlandet, men dog!

Det er enkelt å leve utendørs i Spania. Det har alle, uten unntak, fortalt meg som den fremste fordelen, når jeg i journalisttjeneste har spurt hva som er best med Spania. For mange ville vintrene blitt triste og ensomme, og helsa ville skrantet mer og mer. Her kan man bevege seg utendørs hver dag hele året. Og folk tar vare på hverandre.

Jeg ville ikke byttet bort disse ti årene, for den motgangen vi har møtt har bygget oss sterkere og mer solid i møte med mennesker. Det er også godt å finne tilbake til de som betyr noe når veiene krysses. I dette landet skjer det hele tiden. Det er nesten ingen ting som er konstant. I det norske miljøet, i hvert fall. Folk flytter til og fra. Og det er et fåtall som bor fast. Man må venne seg til å tåle at båndene blir annerledes med folk da.

Å få runde av yrkesårene i skoleverket er for meg helt fantastisk. Jeg ser fram til flere år med Norges framtid. Det er både spennende og fasinerende å få være med og peke på vegen for de som er i begynnelsen av livet.

Sørensens pensjonisttilværelse er ganske travel den også. Når jeg har en fridag, hadde jeg trodd vi kunne gjøre noe sammen. Men nei, da. Da har han sine programposter som må utføres. Og bra er det. Vi holder helsa i sjakk felles, da. Turgåing har vært middelet, men nå er vi også eiere av en romaskin, som skal brukes når dørstokkmila blir for lang. Dessuten har vi meldt oss inn i det kommunale treningssenteret. At kroppen har godt av det er det ingen tvil om. At man er blitt så voksen at man ikke bryr seg om hvem som ser de pustende og tildels mangelfullt utførte teknikkene er også bra. Det blåser man en lang mars i! Jeg skal leve lenge, og da må man gjøre noe for det! Det kommer ikke av seg selv.

Om ti år?

Vi planlegger å flytte tilbake til fastlandet i Spania om fire år. På et helt annet sted enn der vi bodde. Vi lytter til mulighetene som åpner seg, for det tror vi på.

Her er noen portretter fra disse ti årene. Det må vel kunne stadfestes at det har skjedd et visst forfall…