Mandag starter rettssaken. Saken som har opptatt en hel verden siden de fatale angrepene 22. juli 2011.

Noen mener at det må være på høy tid å bare få mannen bak lås og slå. La han brenne i så helveteslignende omgivelser som mulig. Det skal ikke særlig mer til. Han har gjort dette. Punktum. HVA skal man bruke ressurser på utover det? Jeg hører til blant de som uansett mener at gjerningsmannen skal få en rettferdig behandling. I følge Norges rettssystem.

Det finnes flere hundre mennesker som er direkte berørt av terrorhandlingene. Igjen finnes det tusenvis av nære venner og bekjente av direkte berørte. Som har tunge tanker om gjerningsmannen. Endelig finnes alle oss andre, som “bare” har sett og hørt. Jeg føler meg også sterkt berørt. På vegne av de drepte, de overlevende, pårørende og det norske folk. Verden blir ikke den samme etter 22. juli.

Nå skal det for en dag. Alt. Vi må høre på hva terroristen selv tenker om sine handlinger. Vi har fått noen forvarsler. Han angrer bare på at han ikke fikk gjort aksjonene mer omfattende…

Så er det spørsmålet om tilregnelighet som skal avgjøre hvordan vi skal se på ham for framtiden. Mener jeg. Er han syk, og ikke i stand til å kunne sone en straff for ugjerningene, blir det et overordnet mål å sørge for at han blir innestengt uten å bli så veldig mye bedre. Det framstår visst som det verste terroristen selv kan tenke seg.

Hvis ikke, og jeg vet ikke jeg, altså, blir han dømt til forvaring. Han kommer ikke ut da heller.

For meg, må jeg si, vil det være enklere å akseptere en syk terrorist. Da kan han plasseres der. Er han frisk og tilregnelig er han ond. Det er for meg mye verre å akseptere.

Uansett vil vi alle måtte forberede oss på uker vi aldri tidligere har opplevd. Lutring. En ny forståelse av menneskets sinn og tankemåte. Funksjon og virkemåte. Jeg gruer meg!