Påsken er over, og nå skal egentlig den nye tiden begynne.

Tiden hvor enden er nær. Det vil si pandemien, som har ligget over oss med en jernklo i over et år. Nå skal Erna fortelle om hvordan Norge skal åpnes igjen.

Det kribler i magen. Jeg gleder meg til alt man kan gjøre når dette er over. For en livsglede som skal utfoldes!

Det gjenstår å se om det blir et gledens budskap. For vi har nettopp lagt bak oss påskehøytiden, som ble meget stramt regissert av våre helsemyndigheter. Stramt, men absolutt til å leve med, synes jeg. Vi må få lov til å tro at vi skal feire påske også neste år. Da er rammene helt annerledes, og da kan tanter, onkler, bestemødre og alle søskenbarna komme og delta i påskeskirenn, tett kos rundt bålet, eller hva det skal være.

Bilder på sosiale medier i år tilsier at det har forekommet mange utvidede kohorter i påsken. “Man er jo så kjente, at det sikkert ikke er noe smitte hos noen av oss…” Ja, la oss inderlig håpe det, men beskjeden var altså en helt annen. Dra gjerne på hytta, men ikke med noen andre enn de du bor sammen med. Er det mulig å misforstå det? NEI!

Likedan forarges vi, med rette, over folk som blåser i det hele, og setter av gårde til utlandet. Til Syden, for der er det sol og varme. De bare må. De bestemmer selv, for det er ikke forbudt. De skal kanskje klare å sno seg unna karantenehotellet når de vender tilbake, for det er en ganske nødvendig reise, skal jeg si deg! La oss inderlig håpe turen var verdt det! At du kom deg gjennom og returnerer smittefri. For vi som har holdt oss innen vår egen kommune, og ikke snakket med et eneste menneske i påsken, vi tok en for laget. Det har vi gjort i et helt år nå.

Er det noen grunn til at du skal ha det annerledes?

Nå skal vi kjempe den siste kampen mot covid-19. Det er de yngste som utgjør den største smittegruppen nå. De blir sjelden syke, men de smitter jo andre, eldre folk. Det er ikke over før det er over.

(Det må være lov å bli en smule forarget, og skjære alle over en kam og sånn).

 

Photo by Anakin T on Unsplash