Overskriften er omskrevet fra en kommentar i en nettdebatt om en prest som jager spøkelser eller beboernes indre uro på dør.

Spørsmålet er såpass betimelig at jeg velger å dvele litt ved det.

I vår forsknings- og vitenskapsverden avvises det meste som ikke der finnes håndfaste bevis for. I det siste har jeg sett litt på en hardnakket britisk forsker som avviser skapelsesteorien med luftige “bevis” i sin hånd. Så små er menneskene at man må tolke alt bokstavelig for å få det til å passe inn i en verden. For meg, som avgjort tror på skapelsesberetningen var dette programmet veldig lite kontroversielt. Skulle man forvente at mennesket skulle finne nøkkelen til selve livsgåten?

Men det er nå det. Jeg kommer ikke til å debattere det utsagnet. Tro er udiskutabelt.

Det jeg egentlig ville dvele litt ved er den totale mangelen på undring og begeistring uten tilknytning til forskningsrapporter. Jeg vet om bare én vitenskapsmann som viser begeistring for sitt fag utenom det normale – Knut Jørgen Røed Ødegaard. Men han blir til gjengjeld hetset for sin unormale arbeidsglede.

Å ligge i en sommereng og la tankene fly, studere skyformasjoner, dvele ved livet, døden og kjærligheten. Det er ikke en ofte benyttet aktivitet for tiden. Det å kunne stille spørmål uten å forvente svar på alt, like så.

Hva med dette herlige lille diktet av Dom Helder Camara:

Vær barmhjertig, Herre.
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske,
realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest …