Ikke visste jeg at alle dagene som kom og gikk var selve livet

Denne våren fikk jeg ettertrykkelig kjenne på følelsen av å ha gått ut på dato. Bokstavelig talt. Etter å ha kjempet en del med helseproblemer de seneste årene, har jeg etter en ryggoperasjon for to år siden fått en ny vår. Det føles helt herlig å kunne stå og gå så mye jeg vil. Helt herlig! Helseforbedringen kommer dog med noen klare negative trekk – alderisme.

Jeg pensjonerte meg da jeg fylte 62. Av helsemessige grunner. Det føltes riktig da. Men nå har jeg mer arbeidskraft å by på!

Det siste året har jeg tilbudt min restarbeidsevne til de som vil ha. I fjor høst var jeg delaktig ved kommune- og fylkestingsvalget, som vakt ved forhåndsstemming og på selve valgdagen. Dessuten har jeg meldt meg som eksamensvakt ved et par steder. Greie jobber, som jeg får betalt for, og som har medført at jeg har følt at jeg er delaktig i samfunnslivet igjen.

Da jeg sendte av gårde timeliste, og håpet på gjensyn neste år, kom svaret; –nei, neste år er du 70 og for gammel for oss.

Den satte seg midt i solar plexus. Jeg fikk en sorgreaksjon, og så livet passere revy. Alle disse dagene som hadde kommet og gått. Nå, når jeg har gjenvunnet helse skal jeg skyves ut. Det er ikke i henhold til Arbeidsmiljøloven. Der står det at den alminnelige aldersgrensen i Norge er 72 år. Man ønsker jo at folk skal jobbe lengre!

Enkelte institusjoner opererer med en øvre aldersgrense på 80 år når det gjelder eksamensvakter. Jeg mener at det ikke burde være noen øvre aldersgrense. Det er vel ingen som søker en sånn tjeneste hvis man ikke føler seg skikket? Hvis skolen eller universitetet er i tvil, kan de jo be om en helseattest. Jeg kan ikke garantere for mine kognitive evner om et år. Det er det ingen som kan, uansett alder. Men er jeg som nå, er jeg fullstendig fit for fight!

Samfunnet trenger ledige hender, også som eksamensvakt. Det er svært diskriminerende å hindre oss i å jobbe, bare på grunn av alder. Er du ikke enig?