_Må_ man mene noe om fredsprisen?
At Nobelkomitéen tildelte Barack Obama fredsprisen for 2009 har adstedkommet mange reaksjoner.
Til forskjell fra mange tildelinger, er dette årets fredspris omstridt. Hvem var ikke med og jublet over mikrolån i Bangla Desh, eller var det India? Og vi okket oss over det ene navnet mer ukjent enn det andre som har fått Nobels fredspris de siste årene.
Det sies at Barack Obama er forlegen over tildelingen. Det forstår jeg godt! Han er ikke gammel i trøya! Det er ingen signifikante spor etter ham enda. Så får han Nobels fredspris å kjempe med i tillegg.
Jeg tror godt at Torbjørn Jagland kan ha hatt en egen agenda i dette. Det var tross alt dissens om avgjørelsen. Jeg stoler ikke helt på Jaglands disposisjoner. Jeg mener, 36,9 står vel for alltid som en bauta over tapt rikdom.
Nuvel, så får likevel Obama fredsprisen i år. For å presse ham inn i et fredlig spor. Kanskje ikke så dumt. Jeg tror at han, i likhet med hans forgjengere, er opptatt av et visst ettermæle. Det var kanskje litt tidlig å tenke på det allerede nå, men skitt au.
Dessuten har utnevnelsen skapt store reaksjoner. Det betyr at vi kommer til å huske denne fredsprisutdelingen. Til forskjell fra de ganske mange, som sikkert har gjort en glimrende jobb lokalt, men som ikke har betydd noe for verdenssamfunnet, slik tross alt Obama gjør.
Vi venter i spenning på hva Mr Obama får til i verden! Så raus er jeg!