“Ari Behn er deprimert. Han tror han vil bli sparket ut av hjemmets lune vrå før eller siden. Han snakker for mye offentlig, som han angrer på. Han kommer til å dø ensom”.

Vi har fulgt med i tabloidpressen i dag, og synes vi får puslespillet på plass.

– Ja, var det ikke det vi tenkte. Mannen må jo være gal, tenker vi.

Kanskje er han gal?

Enhver som påberoper seg å være kunstens skjøre talerør må være litt gal.

Jeg hører til dem som mener at Ari Behn kan skrive. Jeg har ikke lest alt han har skrevet, neida, men Bakgård har jeg lest. Måten han skriver på fasinerer meg. Enkelte kritiserte at boken ikke hadde noen ordentlig slutt. For meg som aldri husker hvordan bøker ender, er det uvesentlig.

Jeg reagerte da han gikk kraftig ut mot Grimstad, og jeg tenkte at kongen og dronningen og Märtha måtte være ganske flaue. Det ser ut som de har akseptert Ari. Kanskje fordi vi bare får høre små fliker av det han gjør.

Som tabloidavisene i dag. Hele intervjuet står å lese i Massiv . Leser man hele intervjuet, er ikke depresjonen og tungsinnet det som først og fremst sitter igjen. Mer en underlig, tenkende skrue. Men de er det mange av, uten at man skal dømmes nord og ned av den grunn.

Prinsessegemalen har rett til å vise sitt ansikt. Det er ikke en tung psykiatrisk pasient vi ser. Snarere en ganske vanlig mann med uvanlig tilnærming til “the mainstream”. Jeg har sluttet å dømme ham for det.

La Ari være Ari, tenker jeg, heller.