Jeg vet ikke jeg! Av og til blir jeg litt i stuss over hva mannen min sier om meg. I kveld, rett før sengetid forkynner han at jeg er av den “tilgivende sorten”. Med min oppvekst i løpestreng mellom kirke og bedehus får jeg noen bilder i hodet av det, og nikker sånn halvt bekreftende. Det stemmer jo det, at han ikke alltid gjør det jeg forventer og roter litt og alt dette. Og at jeg tilgir ham det, liksom. Det er jo bare bagateller i det store og hele!!

Men han gir seg ikke, Sørensen. Jeg begynner å spørre om det kanskje ikke er adjektiv han driver med i kveld, men et litt mer gammeldags uttrykk – “til givende”. For når jeg hører hva han assosierer med, så blir jeg mer sikker:

I golf er tilgivende køller, eller som jeg ville ha sagt det; til givende, køller som gir greie slag nesten hvor hen du treffer dem. De går langt og greit. Uten å være spektakulære.

– Ja, det er vel det jeg mener. Du er jo sånn, du. Sier Sørensen. Og blir varm i blikket, så jeg er helt sikker på at dette egentlig er positivt.

Når han har tuslet i seng og jeg sitter her med ordene mine, er jeg ikke sikker på at jeg vil være “til givende”. Det kan være litt hverdagslig, egentig. Litt billig, rett og slett. Tenker jeg. Men “tilgivende” er mer meg. Av og til. Det høres veldig flott ut. Jeg har tross alt en stor flate, mange fasetter og er troende til litt av hvert….