Datostempling har en spesiell valør. Har man gått over datoen, er det nyss før det er uspiselig. For det er jo bare på mat det fremdeles finnes en ‘best før’ dato. Eller er det ikke det?

Da temaet ble brakt på bane i Skavlan fredag kveld, satte det straks i gang mange tanker hos meg: Når man ikke henger med på diverse øvelser, av fysisk karakter, da var man ‘best før’. Når hangen til å forlate mitt  arbeidsliv er høyere enn å bli, har det en typisk ‘best før’ allegori.

Når jeg tenker at de fleste årene er tilbakelagt, og de neste årene jeg måtte bli tildelt er færre, er det naturlig å tenke ‘best før!

Hvordan bedømmer man folk som blir eldre?

Det er enkelt å sette til side seniorer i arbeidslivet, fordi man er tregere og ikke så omstillingsvillig som man må være for å henge med i svingene. Økonomisk er det veldig lite lønnsomt å skyve seniorer ut av arbeidslivet. Kostnadene ved å lære opp nye eksperter i rutiner og sammenhenger på arbeidsplassen er mye dyrere enn å holde på en senior. Ikke minst på grunn av erfaring og muligheter for å se ting fra flere sider. Om man har levd et levende engasjert samfunnsliv, da. Alternativt kan også eldre mennesker bli mer og mer ensporet, utrygge på fremmede ting og bli skikkelig ufyselige.

Når var jeg best?

Var det da jeg fødte min førstefødte? Og jeg ikke klarte å slippe han fra mitt fang de første ukene etter han var født, fordi han var min førstefødte, og jeg oppdaget at han hadde en egen personlighet?

Var det da jeg som leder av arbeidskontoret i Hønefoss ble ansett som en av landets beste ledere på det nivået i etaten?

Var det da jeg etter lang tids slitasje både privat og profesjonelt mistet grepet og gikk på minst en lettvegg, for deretter å reise meg, selv om jeg aldri mer fant tilbake til normalarbeidsgleden.

 

Hva er mine bragder i livet?

Uten tvil å sette mine to barn til livet. Og følge dem år for år fram til voksen alder og mer til. At de i dag opplever sin mor som en interessant samtalepartner i mange sammenhenger. Likesom det har vært motsatt. At kommunikasjonslinjene er åpne og kan bringe både godt og vondt, om nødvendig. At jeg er en dedikert mormor. At jeg kan gå gjennom ild og vann for disse prinsessene mine. Som jeg egentlig kunne ha gjort for mine to barn også. Når og hvis det var nødvendig. Og gjør fremdeles.

Mine mangeårige tilknytninger til et arbeidsliv der å bidra til at mennesker utenfor de normale rammene fikk en ny sjanse. Der hvert lite framskritt ble heiet fram som den reneste VM-seier.

Senere er jeg stolt over å ha formidlet historier om mennesker som andre vil lese. I hopetall. Spesielt etter at jeg startet mitt eget nettmagasin. Det gjør meg ydmyk. Ukentlig får jeg den dag i dag henvendelser fra lesere som trodde på meg, og som fremdeles spør om ting og tang. Jeg skal huske på det! Jeg liker jo å gi riktig informasjon. Noen år nå har jeg ikke vært i stand til å oppsøke den informasjonen.

Best før?

Helt klart har jeg lagt de beste, fysisk sterke årene bak meg. De kloke årene er det forhåpentligvis mange igjen av. De står foran som perler på en snor. Både for meg, barn og barnebarn. Og andre som måtte finne på å kjenne på muligheten. Rett og slett en gullalder.

Men jeg opplever ikke å ha noen datostempling hengende over meg heller. Heldigvis! Her skjer det bare utvikling! Kanskje fordi jeg har den innstillingen at jeg stadig forbeholder meg retten til å bli klokere? (takk, Arnt!)