La meg gjøre det helt klart med en gang; mitt forhold til badevekter har i absolutt alle år vært uhyre anstrengt.

Jeg husker enda de pinefulle dagene på skolen da vi skulle veies og måles. Selv om jeg var høyest i klassen, burde jeg nok hatt ganske mange centimeter til for å stå i riktig forhold til vekta. 

Etter skoleårene tok det mange år før jeg fikk noe offentlig forhold til den lille rakkeren. Det var i forbindelse med diabetesoppfølging på Gran Canaria. Der hadde hver lege en sykepleier som tok de mest grunnleggende målinger (og veiinger…), mens legen tok seg av reseptblokka.

For de som ikke vet det, betyr oppstart av insulin, nesten uten unntak, at man går opp i vekt. Til tross for iherdige forsøk på å spise mindre, gå flere turer og være aktiv, bare økte vekta. Og disse turene til denne smørblide sykepleieren ble etter hvert et mareritt. Hvorfor skulle han veie meg? Jeg visste da godt at jeg veide for mye. Jeg trengte overhodet ikke noen til å fortelle meg det. Så lenge han ikke hadde en pille eller andre vidundermidler som kunne fixe det problemet, kunne han holde kjeft! Det gikk så langt at jeg sa fra til legen at denne kanossagangen til hennes sykepleier var veldig umotiverende for meg. Jeg så ikke vitsen med det.
Fordi jeg på det tidspunktet hadde den nest mest forståelsesfulle legen jeg noen gang har hatt, sa hun at det var helt greit.

Dermed opphørte mitt forhold til badevekter. Og at kiloene har lagt seg lag på lag i etterkant er bare noe jeg vet og kjenner. Det har gått mye klær til UFF-boksene i Spania før flytting, for å si det slik.

Jeg skal komme i gang med noe trim, etter at jeg har vært hos min nye fastlege i morgen. Har han vekt? Jeg får vel ikke sove i natt med den tanken i hodet.

Det verste er at Sørensen kjøpte nye batterier til vekta vi kjøpte en gang for en god del år siden da man hadde midje og livet smilte. Den står der og hånler under skapet på badet. Jeg kommer til å overse den med en overlegen mine. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke vite! Jeg er et voksent menneske! Ikke kom her og snakk til meg om BMI og alt dets vesen! Nå går jeg og baker brød! Det har jeg ikke gjort på minst ti år.

PS: Jeg vet at jeg må gå ned i vekt. Men verken du, Evensen eller svigermora kan gjøre noe med det! DS.