Det meldes om fullt kaos og storm mot sentralbordet i TV2 etter at både Hotel Cæsar og Criminal Minds (!) ble tatt av lufta til fordel for nyhetssendinger om terroraksjonen i Algerie forleden.

Ytringene som ble presentert på Twitter og facebooksiden til såpeserien gir et tydelig bilde av en oppvoksende slekt (eller de kan faktisk være godt velvoksne) som aldri har kjent krise og alvor på kroppen.

Det er skremmende. Også i lys av 22. juli, som gjorde det meste med de fleste av oss. Trodde vi. Så er altså Juni og Jens August mye viktigere enn at et ukjent antall mennesker er tatt som gisler på et øde område i Algerie.

“Folk som er interessert i detta må kunne følge med på internett. Vi skal se Hotel Cæsar!”

Hvordan har vi kommet hit?

Jeg tror at den totale mangelen på nød og fare i Norge i lang, lang tid gjør noe med folk. Man blir suverene molboere i annerledeslandet Norge. Langt fra bomber og arbeidsløshet og resesjoner. De som leser overskrifter og knapt nok det får ikke med seg hva som foregår nedenfor Svinesund. Det blir for fjernt. Og hundrelappen ga vi jo ved siste TV-aksjon til ett-eller-annet… Det finnes fattige, ja! Men mange av de fattige er ikke egentlig fattige. Ikke hvis man ser på verdenssamfunnet.

Et knapt år etter rettssaken mot Norges største terrorist startet har man helt glemt hva det er å kjenne frykt. De færreste har jo kjent frykt direkte på kroppen. Voldsfilmer og dataspill med voldelige innslag fjerner virkeligheten. Det er bare å stoppe spillet, så er hverdagen der.

Av og til ser vi groteske konsekvenser av volden på TV og dataspill. Massakre i USA og andre steder er eksempler. Vår egen terrorsak rundt 22. juli handlet også om det samme. Antakelig.

Hvor lenge skal vi stå her og tåle?