Lørdag 16. mars 2013 var vi i Roma, Sørensen og jeg. Det var min gave til ham, på hans 60 års dag. Det kommer et eget innlegg om det å være gift med gamlinger senere…

Denne dagen i Roma, ville jeg gjerne at Jan skulle få oppleve det han hadde lyst til, uten mine protester. Vi er egentlig ganske enige når vi er på tur, så det ble en veldig trivelig dag for meg også!

Vi startet dagen med Metro og buss til Campo dei Fiori – blomstermarkedet. Jeg husker jeg var her med KrimsKrams-damene i 2005, og det var magisk den gang. Det var det i år også. Etter å ha stått som sild i tønne på bussen i nesten en halv time (det er skrekkelig mange mennesker som kjører kollektivt i Roma), måtte undertegnede pleie sine knivstikkaktige vondter med litt stillesittende hvile før vi fant selve markedet.

Campo dei Fiori viste seg å være like ved. Vi var begge enige om at “å glane” var noe av det morsomste vi kunne foreta oss der. Fra orkesterplass observerte vi alle typer mennesker, dannet oss historier om hvem de var, hvorfor de var der, hvor de kom fra også videre. Uten å dømme noen for å være sånn eller slik.

Før vi dro videre, var vi innom den lokale slakterforretningen og kjøpte med oss skinke, ost, jordbær og champagne. Planen var picnic denne dagen.

Vi dro fra markedet i en liten minibuss, og ankom, langt om lenge faktisk Borghese-parken, uten at vi egentlig visste om det. Den ble imidlertid passende åsted for lunsj og gode timer ute i friluft uten de lange spaserturene.

Men, middagen, spør du?

Vi ville jo gjerne gjøre noe spesielt ut av selve 60-årsmiddagen. Vi fant en restaurant, bortgjemt et par kvartaler fra Piazza Navona. Undertegnede var skeptisk; man måtte ringe på. Vi turte, og ble sluppet inn av en litt tannløs (i overført betyning) dame, som rådet grunnen med bestemt hånd. Restauranten het Papa Giovanni, og hadde fått mange utmerkelser. De var godt over ti år gamle, de utmerkelsene…

Vi ble innlemmet i deres eget meny-regime. Jeg fikk rosa meny, der kaloriinnholdet sto utenfor hver rett, i stedet for prisen. Jan fikk sin blå meny, med prisen påtrykket.

Det var på langt nær alt de hadde. Det var tomt for både det ene og det andre, og det tredje. Men vi fikk da bestilt, og det ble lam på Sørensen, og and på meg.

Lammet var mye bedre enn anda…

Dessert måtte vi også ha. Sørensen sverget til is, mens jeg lot meg friste av arabiske tradisjoner med kastanjenøtter, kake og likør. Likøren var så søt, at den fikk ligge i fred, selv om den luktet godt av muskatt.

Prisen var dyr!

Senere leste vi om stedet, og det var faktisk noen tidligere gjester som hadde anmeldt restauranten for svindel, på grunn av dårlig mat og høye priser.

Vi fant opplevelsen annerledes og sjarmerende for anledningen, men kommer neppe til å frekventere stedet flere ganger…