Som garvet diabetiker har jeg selvfølgelig hatt føling. Det har artet seg på mange vis, fra kvalme, svimmelhet, svette til full koma. I går fikk jeg stifte bekjentskap med en ny variant.

Vi hadde akkurat slått ut på hull 18 (golf). Mens vi arbeider oss oppover dette ulidelig lange hullet, får jeg rare tanker i hodet. Raske sceneskifter fra drømmer blandet med virkelige hendelser. Jeg strever for å gripe tak i det, samtidig som jeg forsøker å konsentrere meg om spillingen. Det er nummeret før jeg må erkjenne at jeg er i ferd med å bli gal.

Vi nærmer oss greenen. 50 meter igjen. Jeg skal slå mitt siste slag for å komme fram.

– Hva gjør jeg her? Hva slags jern passer til dette slaget?

Mannen min tror at jeg vil forberede meg godt for å komme skikkelig opp. Sannheten er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å vurdere. Køllene i golfbagen står der, og sier meg ingen ting. Hvor langt er 50 meter?

– Bruk 9-jernet, sier han. Husk å slå ned på ballen.

Jeg slår ned på ballen og får til et nærmest perfekt slag, dog noe kort.

Vi gjør oss ferdige, pakker sammen og drar hjem.

– Jeg tror vi hopper over cavaen i dag, jeg har mer lyst på brus, sier jeg.

Cava er blitt en selvfølgelig avslutning på enhver golfrunde. Det er alltids noe å feire med sprudlevann i høye stettglass…

Hele veien hjem kjemper jeg for å holde tak i virkeligheten. Alt svinger rundt meg. Tankene i hodet tiltar, og jeg tenker at jeg er glad jeg ikke kjører bilen. Bra med brus hvis jeg må legges inn… Dette er helt villt!

Vel hjemme henter vi brus, og jeg sanser meg og tar med en skål cashewnøtter i det jeg kommer på at jeg ikke har spist noe under golfrunden.

Oppgjørets time er kommet. Jeg klarer fint å summere slag og regne ut poeng. Men tallene sier meg ingen ting. 36 poeng.

– Er dette bra?

Mannen min ser forundret på meg.

– Selvfølgelig er det bra! Det er noe av det beste du har gjort! 103 slag totalt!

Sakte, men sikkert vender virkeligheten tilbake. Sammen med inntaket av nøtter. Forholdsvis raske karbohydrater… Jeg begynner å forstå at det er føling jeg har hatt. Jeg behøver ikke tenke på akkuttinnleggelse på psykiatrisk avdeling. Jeg er ikke blitt psykotisk.

– Kan vi ikke ta den cavaen nå, spør jeg.

Joda!

Enda en lærdom er lagt til. Jeg legger sammen de siste døgnene. Veldig sen kveld lørdag. Vi var borte i hyggelig lag. Spiste kl 20 ca. Deretter kortspill og både vin og brandy utover kvelden og natta. Jeg la meg ikke før kl 06. Søndag spiste vi en god frokost før vi dro ut på golfbanen. I det varme været drakk jeg 3 liter vann, og kjente ikke at jeg var sulten. Jeg bruker alltid å spise noe under golfrunden. Men ikke i går.

Moralen er: lev regelmessig og sunt! Og unn deg en cava innimellom!