Forfall

Det synes av og til veldig godt hvordan mennesker har det med seg selv eller hverandre.

– Vi vil vel ikke at livet skal bli seende ut som et takras, vil vi  vel?

En relasjon i forfall lar også sine omgivelser forfalle. Helt bokstavelig. Som denne spøkelsesaktige installasjonen. For noen år siden var dette et majestetisk partytelt, godt festet i solid betong, med kapper og dusker og hyggelig bord og sofaer med puter. Det ble mange hyggelige kvelder med familie og venner på terrassen den sommeren.

Så kom høsten, og vinden tok tak i både tak og vegger. Eierne viste ingen omsorg for partyteltet sitt, og lot de enkelte deler rives i stykker av vær og vind. Etter en sesong var det hele ødelagt. Og nå, flere år etterpå, ser det ut som et fraflyttet spøkelseshus.

Da jeg fortalte Sørensen om at jeg ville skrive et innlegg om forfall, spurte han om jeg skulle bruke en selfie som illustrasjon. Makan til frekkhet, ‘a?! Men det ligger noe i det. Vi forfaller også, Sørensen inklusive, om vi ikke tar vare på det vi har fått tildelt som vår utrustning for livet. Jeg har skrevet ganske mange ganger om kampen for helsa. Jeg er inne i en god vedlikeholdsperiode nå. Daglige turer og kolesterol som en ungfole! Det har en sammenheng, det er jeg overbevist om! Så er dette et evigvarende prosjekt. For hvis jeg ikke tar det på alvor, kan både mitt indre og ytre bli mer og mer lik det forfalne partyteltet.

Det kan Sørensen selv tenke på, tenker jeg! Hah!

For øvrig har vi hatt vårpuss og stelt med utemøblene våre. Selv om sola brenner i stykker litt for hvert år, kan vi redde mye med varsom og vennlig omtanke. Så også mellom Sørensen og meg. Og du med dine.

God vår!

Del dette: