Jeg husker ikke hva jeg hadde av forventninger til livet da jeg var 10 år. Da jeg var 14 ville jeg redde verden. Inspirert av Sally Trench ville jeg tråle gatene i New York og være en reddende engel på byens skyggeside. Kusine Berit var også et ideal den gangen. Hun hadde faktisk gjort det.

I store deler av mitt voksne liv har jeg vært en slags Sally Trench eller en moderne Florence Nightengale. Vært til stede for andre. Selv om jeg ikke dro til New York. Det har vært meningsfullt. Jeg har gjort en forskjell for enkeltmennesker. Både privat og profesjonelt.

Nå er mye av det kruttet blåst av. De kreftene er brukt opp.

Man skal være god og snill og forøvrig gjøre som man vil, jfr. Kardemommeloven. Men jeg ble vekket av et sitat fra Paulo Coehlo i dag.

Arrene man har fått gjennom livet er å forstå som medaljer. Men så står man heller ikke lenger og henger med armene når man blir angrepet. Man er da ikke helgen! Sier Coehlo. Jeg skal øve meg. Hver dag skal jeg øve meg. Jeg har hatt et velutviklet ego på andres vegne. Nå trener jeg på mitt eget.

Ikke at jeg er blitt hard og umenneskelig. Men jeg skal ikke lenger finne meg i hva som helst. Selv ikke jeg. Som egentlig er ganske bestemt. Det ligger på helt andre plan enn man vanligvis vil tolke det…

Så er kanskje det mitt nyttårsforsett i år.