Hvem er helter nå for tiden?

Mitt eneste idol, Nelson Mandela, er i ferd med å takke av etter lang og utrolig tjeneste i livet og verden. Han framstår som et forbilde på mange måter, og vil bli dypt savnet av en hel verden når han om kort tid (forhåpentligvis) trekker sitt siste sukk.

Det er det vi utenforstående håper. Familien håper han henger fast i livet. Jeg kjenner godt til den tankegangen. Sånn hadde jeg det med min far også. Enda han ikke hadde betydd noe for verdenssamfunnet, av betydning.

Alle kjære som dør skaper et tomrom. Et hull i personlig historie. Noen av de som dør anses som helter. Jeg kan nevne en god del som har betydd noe i mitt liv, som jeg anser som helter. Som nå er borte. Ikke fordi de var betydningsfulle for en hel verden, men fordi de faktisk var heltemateriale. Og bautaer for meg.

I familien min finnes det nå kun én nålevende helt. Eller heltinne. Hun ble nylig 92 år, og har i alle år vær limet i vår slekt. Hun har omsluttet hvert nytt medlem i slekten med kjærlighet og omsorg. Hun har aldri vært opptatt av vår stilling eller stand, men om hva vi hadde å si i et møte med henne eller andre. At vi bidro. Ikke meldte oss ut, altså. Jeg husker godt dagen før far døde. Da var jeg på besøk hos tante Ellen. Jeg var oppskjørtet og urolig, og hun merket jo det. Hun ville ha en stille stund med meg før jeg dro tilbake til sykehjemmet. Hun ba meg synge en salme. Jeg fant denne. Og klarte å synge. Tante Ellen tok regien for første gang. Hun var plutselig den eldste. En velsignet stund.

Høgt frå den himmelske klåre

Høgt frå den himmelske klåre
Faderens auga kan sjå
|: både din smil og di tåre,
hjarta, kvi ottast du då? 😐

Om deg eit stormver vil herja,
fiendehærar deg nå,
|: han vil deg vara og verja.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Græt du, han turkar bort tåra,
klagar du, lyder han på,
|: lækjer for alt som kan såra.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Lyt du enn lengta og stunda
krona og kransen å nå,
|: lint i hans fang skal du blunda.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Del dette: