Etter at jeg la ned nettmagasinet Mitt Spania i juli, var planen å fortsette å skrive. Men i et annet format. Bloggformatet. Jeg la trøstig i veg, og fikk kjemperespons. På det meste 6.000 lesere av en artikkel.

– Alltid oppmuntrende med intelligente og krevende lesere!

Nå har hverdagene innhentet meg, fokuset er på helt andre ting enn blogg, og dermed har en viss form for skrivevegring utviklet seg. Det er hyggelig at så mange liker det jeg skriver. Det har vært kjempeflott å lese gode tilbakemeldinger både her og der. Noen nettroll har jeg også støtt på, men selv om de forsurer dagen, har jeg bestemt meg for å neglisjere dem. Spesielt fordi de utgjør et så forsvinnende lite antall, er det dumt å hefte seg ved dem.

At dere følger meg i tankegangen og forstår mine underfundigheter gjør at jeg tror jeg har helt spesielle lesere. Det er noe å bygge videre på!

Blir det flere innlegg? Jeg tror det. Men ambisjonene om å poste noe nytt hver dag, har jeg lagt fra meg. Jeg er ikke slik at jeg bare kan lire av meg noe, eller trylle fram lesverdige bloggerier på løpende bånd. Det blir nok helst betraktninger fra en lun veranda, som jeg startet opp med i 2006. Jeg har blogget sammenhengende helt siden da, og tenker at det må være tillatt å ha seg en pust i bakken også. Betraktninger om livet, døden og kjærligheten – et utømmelig tema. Ispedd mine tanker om hendelser fjernt eller nært. Jeg har fortsatt noe å ytre.

Nå som valget er over i Norge kan man kanskje hente litt saftige avisartikler å raljere med, om ikke annet. Kanskje jeg også skal dele glimt fra mitt nye hverdagsliv.

I mellomtiden – god helg! Kanskje rammes jeg av skrivekløe igjen – vi ses plutselig!