Det har vært en usedvanlig høst. Man skal mange år tilbake i tid for å finne lignende tilstander. Migrasjon. Flukt. Terror. Lykkejakt.

Mange år siden det har rammet eller affektert Norge. Ikke siden 2. verdenskrig. Da var Norge også på flukt. Ikke til Midtøsten eller sørover, men til våre naboer. I øst og vest. Dette er et faktum mange som sprer sin eder og galle i kommentarfelt i norske nettaviser ikke tar innover seg. Det tilhører en fortid som er glemt. Man har ikke opplevd det selv, og da gjelder det ikke. Man tror ikke på at det var så gæli heller. Verken jødeforfølgelse eller død og pine i krigsårene.

Men når skjer det altså. Store menneskemasser er på flukt. Ikke alle på grunn av forfølgelse og fare for egen død. Men hvordan se forskjell? Skal man gjøre som en god del hevder – “kast dem på hue og ræva ut”. “Send dem tilbake – de har jo mobiltelefoner og alt”. Akkurat som at alle som flykter for livet er fattige på penger? Hvor har de det fra?

Det er vrangforestillinger basert på reportasjer fra hardt rammede land i Afrika, stort sett. De som lever i den ytterste fattigdom. Som håper på et bedre liv. Der. For de fattige har ikke råd til å flykte. Ikke langt.

Og ja, det er mange som kan hjelpes der de er. Det er viktig. Men ikke alle. De må midlertidig, eller kanskje på fast basis, over i en ny tilværelse. Det de trenger nå er trygghet og ro i en fase. Da behøver man ikke skjære alle over en kam, de som “klager over forholdene i flyktningemottak” eller at de “ikke blir mottatt som konger”.

Hatet må jo komme fra et sted? Er det norske folk, eller deler av det, så på gale veier at de ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig?