Hvor dypt sitter angeren egentlig, hvis man ikke blir oppdaget?

I de siste dagene er det blitt avslørt en del utrolige historier innen norsk helsevesen. Påståtte eksamener og ukontrollert fjerning av organer i stor stil I selveste, lille Norge!

Ikke at det spiller noen rolle, men bare i en bisetning, da jeg var barn ble det begått ett drap i døgnet i Chicago. Hvor langt unna er vi den statistikken i Norge i dag?

Men det var altså anger vi skulle drøfte i dag. Når angrer man virkelig? Jeg vil tro, som med meg, at man angrer når man har gjort noe(n) urett. Det stikker litt i det vi vil kalle samvittigheten. For de fleste av oss.

For andre trer angeren først fram når de blir tatt. Avslørt. Da er det ikke måte på anger. Hvordan er egentlig disse menneskene sammensatt?