Lenge har jeg sett på dataspill som noe helt utrolig dumt! Noe som tilhører en annen generasjon, og som er tomt fritidssyssel for våre oppadvoksende mennesker som skal styre landet etter hvert.

De siste to ukene har jeg blitt hekta på dataspill. På Candy Crush! Noe så teit!

Drops og sjokolade som skal fjernes fra geleen sin, eller motsatt. Akkurat det har jeg ikke skjønt. Og så må du få det vekk i løpet av så og så mange trekk. Helt håpløst! Til det løsner en bråttsjø av greier (her mangler jeg faguttrykk), som gjør at jeg klarer brettet og blir sendt videre i sagaen.

Egentlig foretrekker jeg Saga Norén framfor disse dropsene…

Men det fasinerende med dette spillet er at du bare kan legge fem brett om gangen. Så er det slutt. Da må du gjøre noe annet. Fornuftig, fortrinnsvis. Dette er helt sikkert for at man ikke skal gå lei. Hvis du blir for utålmodig, kan du bare kjøpe deg videre, imidlertid. Kjøpe deg ut av trøbbelet. Akkurat som den nye regjeringen i Norge skulle ha hatt en finger med i spillet. Ja, nettopp spillet!

Noen ganger tror jeg at man kommer lengre i Candy Crush Saga om man tenker strategisk. Klarer å se for seg hvordan dropsene faller ned. Spesielt i disse dager, hvor Magnus Carlsen sitter der nede i India og spiller sjakk. Men sannheten er at det er helt tilfeldig hva som detter ned i din veg. I Candy Crush. Det er det ikke for Carlsen og han andre Anand, eller hva han heter. De er skikkelige strateger. Som det må være en drøm å ha i posisjoner, politisk.

– Kan Carlsen komme til dansegulvet og flytte kongen!

Nå blander jeg sammen hummer og kanari!

Det er ikke greit på en lørdagskveld, når det er så mange inntrykk som skal fordøyes!!

For øvrig holder Sørensen med Carlsen. Og jeg er snart på olympisk nivå i min dropsboble.

Og i morgen blir det sykkeltur…