Av og til må man strekke strikken langt for å vite at man er på rett veg, og ikke trenger nytt spor.

For noen år siden var jeg nesten på nippet til å flytte tilbake til gamlelandet. Hadde ordnet meg jobb i lokalavisen, og tenkte at jeg kunne bo i huset til mor og far. For å ta meg av dem til daglig. Jeg som bodde i utlendighet.

Jeg kjente på tanken. På alle praktiske konsekvenser, for meg, for Sørensen, og for min videre framtid her. Jeg valgte å la være. Og slo meg veldig til ro med det. Jeg hadde prøvd ut tanken, men den var ikke god nok. Det var ikke dit jeg skulle.

Nå har vi en stund vurdert om vi skulle selge huset og finne noe mindre og nyere. Etter å ha hatt en megler på besøk ble vel resultatet at vi betalte antakelig altfor mye for dette huset i sin tid. Vi vil ikke få igjen så mye at vi kan kjøpe noe vi vil være fornøyd med nå.

Derfor er det en lettelse nå også. Vi blir her, og jeg er glad og takknemlig!
Er nemlig glad i huset vårt. Møblene, bøkene, sengene, kjøkkenet. Etc.

Vi vil dog gjerne jobbe på sikt med hvordan vi kan unnlate å være her akkurat i juli og august. Når det kryr av ferierende spanjoler. Vi unner dem ferien, men må de breie seg så voldsomt akkurat utenfor vår stille port? Vi tar de hensyn vi synes vi må. Men det er tilsynelatende ikke nok. Man blir litt lei.

Men altså – jeg er så glad og lettet for at vi skal bo her fortsatt. Nå legges det planer for tilpasset oppussing! 🙂