Minner med gyldent snitt

Mange av mine beste minner er knyttet til sang og musikk. I den siste tiden har vennlige sjeler fra den gamle musikklassen på lærerskolen på Hamar lagt ut himmelske klipp fra vår felles sangkunst på slutten av 70-tallet.

Sanger vi strevde med, som satt til slutt, og som vi forhåpentlig gledet et ganske mangetallig publikum med på reisen vår.

Senere ble det egne kordireksjonsminner. Jevnaker Korforening var strålende til tider. Det var øyeblikk da tiden sto stille og tonene fløy gjennom rom og vegg og tok oss til nivåer som vi senere kanskje aldri har opplevd.

Den siste gangen jeg opptrådte med sang var da jeg inviterte venner og familie til feringen av min 50-årsdag. For snart åtte år siden…

Jeg hadde flere ganger snakket med søsteren min om at jeg gjerne ville at vi skulle gi en konsert sammen. Og det gjorde vi. I Fengselet i Hønefoss. Det var sikkert ikke det vakreste folk hadde hørt, men det var en så strålende opplevelse, som jeg aldri glemmer. Et verdig punktum.

Senere har jeg blitt spurt om jeg vil dirigere, eller bli med å synge.

Nei, jeg er ferdig med det.

Dels fordi jeg har prioritert røyking i altfor mange år. Sangstemmen har fast sordin, og kommer ut delvis tostemt. Ikke noe vakkert. Kanskje hvis jeg øvde…

Men jeg er mer fornøyd med å ha sluttet å røyke og glede meg over andres suksess på sangfronten.

Akkurat nå skulle jeg så gjerne ha invitert Anita Skorgan. Gjennom Hver gang i møtes blir jeg så følelsesmessig engasjert i enkeltpersoner. Foreløpig leder Anita an. Jeg tror Lene Marlin blir en god nummer to. Men det er egentlig et helt annet innlegg.

Jeg lever godt på gode minner.

Sisters

Del dette: