Mobiltelefon MÅ man ha, ikke sant?

Jeg har vært lykkelig eier av iPhone 3G S, (dog uten G, og S vet jeg egentlig ikke hva betyr) i noen år nå. Jeg var ikke blant de første som kjøpte. Jeg ventet til versjon to av denne 3-ern kom.

I løpet av ti regnfulle minutter på golfbanen i går, gikk telefonen i svart. Tenk det, da! Riktignok var det såpass regnvær at man hadde vann til anklene på flat mark da man endelig (etter store problemer med golf-cartens batteri) ankom klubbhuset, altså en vanlig, spansk regnskur. Telefonen hadde sikkert klart seg bra om jeg hadde lukket vesken den lå i. Men det tenkte jeg ikke på tidligere, da solen skinte.

I dag beordret jeg Sørensen ut på shopping. På nytt shoppingsenter (Zenia Boulevard), der jeg ved et tidligere besøk med selvsyn så at det var flere telefonbutikker.

Målet var en iPhone 5. Jeg mener, om jeg ikke bruker telefonen så mye, så er jeg ikke helt bortreist!

iPhone 5 er ikke å få tak i. Ikke i overskuelig framtid, og jeg tør ikke tenke på hva “uoverskuelig” vil bety her i Spania. Jeg hadde en svart telefon, og trenger en ny nå. Så ble det iPhone 4S, da. Godt gjennomprøvd. Det er greit det, jeg er ingen gadget-addicted. Og jeg kan vente med å få ny iPhone modell til den har kommet til nummer 10, kanskje.

Damen i butikken spurte hvor mye jeg ringte for i måneden.

– Jeg ringer ikke. Folk ringer meg! Ok, kanskje maksimalt 5 euro, da.

– What? eller Que?

Hun skulle nok gjerne vært i mine sko hun, som kom dårlig ut av det med 300 ringeminutter i måneden.

Det var bare én grunn til at jeg måtte kjøpe ny mobil. Den, engang så snertne Nokia, som lå på lager i heimen, fant vi ikke lader til… Den hadde jeg kunnet ringe med. Og kanskje tatt et bilde. Men sikkert ikke Instagram og Facebook og WF og alt det andre som jeg er så utrolig avhengig av.

Jeg tilhører Apple-familien! Sånn er det bare! Send mail til jeg er på nett med den nye! Det skjer ikke før onsdag eller torsdag. *knegg*

 

Del dette: