… i ånden frem.

Jeg tilhørte en gang et djevelsk englekor på VGB. Nå har det vært den reneste folkevandringen derfra til en raritet som kaller seg iPublish. Hva som er attraktivt der stiller jeg meg tvilende til. Siden jeg ikke på lenge har fornyet min 10-kroning med VGB, forsøkte jeg å registrere en blogg der. På iPublish. Jeg ble først nektet adgang, fordi jeg bodde i utlandet og hadde en utenlandsk IP-adresse.

Etter relativt (?) kort til – det tok en uke og vel så det, men gründeren var på Madagaskar (!) en uke, så var jeg på nett. Med ny profil. Og forsøkte meg fram med bilder og greier, og fikk det på en måte til. Jeg fikk til og med en kommentar! Det hører jo med til sjeldenhetene her (det er du, Randi, som er trofast). MEN, så skulle jeg kommentere kommentaren. Da gikk det galt. Jeg ble ansett som SPAM fra utlandet. Nærmest en terrorist. Sånn følte jeg det.

OG SÅNN HAR JEG FØLT DET. Jeg har fått lov å kommentere egne innlegg. Jeg får også lov å publisere egne innlegg. Men ingen andres. Hva er da vitsen med en blogg-portal?

Jeg har anklaget dem for å være selvlærte nerder. De kan mye om lite, men lite om helheter. Dette kjenner jeg godt til som IT-ansvarlig i mellomstore bedrifter. Vi var avhengige av de MINST dårlige.

Jeg foretrekker å blogge her. Heretter. Om jeg har to eller femti lesere spiller ingen rolle. Så lenge den ene, som blir berørt, en gang, tør å respondere.