Vi kvinner er blitt opplært til å lide i stillhet. Finne oss i det meste. Overleve smerter og plager. Gjør vi ikke det er vi bare stakkarslige. For det vi klager over har ingen høyverdig plass i diagnosesystemet i helsevesenet.

Det beste du kan få er et hjerteinfarkt som mann. Da er du prioritert. Også mange kreftdiagnoser er ansett som bra og nyttig å forske på. De mest vanlige blant nordmenn er brystkreft, lungekreft og føflekkreft for kvinner, og prostata eller lungekreft samt tykktarmkreft blant menn. De fleste som får kreft har fått det før de fyller 75 år.

Men både du og jeg kjenner de som bare ble adskillig yngre. Det er en helt betimelig grunn til å klage og være grusomt lei seg om man har fått en kreftdiagnose som peker i feil retning.

I tillegg finnes det mange tilstander der folk lider. Hver eneste dag. Vi hører ikke mye om dem. Det gjelder mest damer. De forskes det utrolig lite på. Jeg er blant dem som har en ganske smertefull hverdag. Men det er så vanlig å ha artrose at det gjør ikke noe særlig inntrykk. Ikke blant folk, og ikke i helsevesenet. For du er egentlig bare til bry med en sånn diagnose. Tjukk er du også blitt. Fordi du ikke klarer å bevege deg og være så aktiv som tidligere. Er jeg heldig finner jeg en god sovestilling før sovetabletten slår inn. Gjør jeg ikke det, blir det en søvnløs natt. Den kan godt bli produktiv, den, men dagen etter er fullstendig ødelagt. Når jeg endelig får ro er kanskje klokka 08.00. Da har jeg selvfølgelig spist frokost, for det krever diabetesen at jeg gjør. Får i meg dagens første coctail av tabletter. Bare fem til morran. Samt insulin. Så er det å kjempe seg gjennom dagen hvis søvnen uteblir.

Fikk jeg en god natt, våkner jeg likevel ikke før 11 kanskje. Jeg våkner før det, men det er så utrolig deilig å ligge og døse og slappe av uten å kjenne en eneste smerte i noen del av kroppen. Det begynner først når jeg skal opp av senga. Det er en studie verd. Kaving, kan vi kalle det. Stiv som en stokk, der beina så vidt bærer de første skrittene ut på badet. Sakte vekkes kroppen til live. Hva duger du til i dag, gamle kjerring?

Kanskje den lille turen jeg er blitt så glad i. Med lydbok på øret og en dugelig pause på en benk i parken i nærheten. Er jeg riktig ovenpå går jeg deretter rett på et lite program som jeg har satt sammen selv. Her finnes både bulgarske utfall, biceps og triceps-øvelser, knebøy, og ikke minst intervalltrening med 20 sekunder jogging på stedet så raskt jeg er i stand til, deretter 20 sekunder hvile. Ideelt skal dette gjentas fem ganger. Jeg har klart fire på det meste så langt. Det hele avsluttes med en balanseøvelse på hvert bein. Jeg var utrolig dårlig på høyre bein først, siden jeg har mest vondt i høyre hofte, men det har kommet seg. Jeg har klart 22 sekunder. Noe mer på venstre bein. Målet er to minutter, så det er litt igjen.

Det gjør sabla vondt med disse øvelsene, men jeg føler meg ganske sprek etterpå. Ikke sprek som at nå tar vi jammen husvask, men som at nå kan jeg gå opp i andre etasje og se over ting som er der, som jeg lurer på om er i orden. Også et glass kjøleskapkaldt  vann. Deilig! Om det hjelper? Bevares, ja! Jeg slipper å føle meg som totalvrak. De dagene jeg ikke gjør noe, verken ute eller inne er kroppen verre enn ellers. Dette baserer jeg på min grundige, empiriske forskning. Og man behøver ikke ha vondt overalt for å bevege seg. Opp av stolen, godtfolk! Og klag i veg! Mine plager er ikke mindre verdt enn dine, og vice versa.

Photo by mr lee on Unsplash

Hva gjør du for å holde deg i bevegelse? Eller form? Jeg tar gjerne imot inspirasjon.