Som mormor burde jeg kanskje sitte i gyngestol og strikke sokker til jul. Vel, det gjør jeg ikke. Men jeg er kjempeglad når barnebarna sender meg glimt fra sin hverdag gjennom sine digitale kanaler.

Hadde vi ikke hatt facetime, skype, imessage eller Facebook, hadde det blitt stusselig med kontakt. Både med barn og barnebarn. Det er den nye verden. Og jeg aksepterer og lever i den.

Trenger du leiebil for å besøke familien? Klikk her.

Jeg var faktisk en av de første i min familie som la meg inn på Facebook i 2006. Og hadde før det vært beboer både på en særdeles aktiv Dagblad-chatteside ved årtusenskiftet, Blink og Nettby. Jeg var og er ganske virtuell av meg. Det må man være når man bor 6000 kilometer fra barn og barnebarn.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell i nærheten av barnebarna dine. Alltid godt utvalg.

Så får det heller være at det glipper litt på noen av de nye mulighetene. Snapchat tror jeg aldri blir min greie, for eksempel. Det kaller jeg ekstremsport. Kanskje fordi yngste barnebarnet skulle lære meg det i fjor sommer. Det gikk i en slik fart at jeg ikke oppfattet noen ting, faktisk. Men jeg klarer meg uten, da. Dessuten tror jeg det finnes sosiale medier jeg ikke har hørt om en gang. Det er helt greit! Jeg har faktisk innsett at jeg ikke kan ha oversikt over alt.

Det er en god erkjennelse. Er du mye på nett?