Jeg har fulgt Paradise Hotel denne sesongen. Ut fra et sosiologisk ståsted. Jeg ville se hvordan unge, ubeskrevede medieblad ter seg på TV. Hvordan de legger grobunn for sitt videre liv blant kjendisene. For det er det de drømmer om. Det har skint igjennom hos en del. Særlig på slutten. At Paradise Hotel skal være springbrettet fra en anonym tilværelse som bartender, student eller hva de nå enn er, til et glamorøst liv på TV. Han sa det selv, Niklas, som vant. Han drømmer om en jobb innen media.

Få er de som kommer seg videre. Gaute Grøtta Grav er en av dem. Første vinner av Farmen, deretter programleder. Christer Falk er en annen. Første vinner av Robinson, nå programleder. Noen flere har ikke trådd fram som spesielt lysende stjerner. Og nei, jeg har ikke glemt Petter Pilgaard.

Som medieforskeren i NRK sier i – Får ingen karriere med reality – er det ikke noe spesielt flatterende og tiltrekkende med unge, middels intelligente ungdommer som drikker seg dritings på TV. Det spiller ikke så stor rolle hvis de fra før er bartendere og make-up artister, men skulle du ha planer om en seriøs karriere, er det drepen.

Det sier litt når flere av deltakerne etter avsluttet serie uttrykker ønske om en videre karriere på TV. Hva har de i kofferten som gjør dem kvalifisert?

Det er betenkelig når søkingen til disse seriene blir større og større for hvert år. De som søker må da ha en urealistisk forventning? Det som også forundrer meg er hvor lett de tar på oppførselen sin på hotellet. De ler det vekk. Og sier “jaja”. Det er skummelt.

Jeg kan ikke få meg fra å tenke på en episode fra årets sesong, der deltakerne skulle prøves i allmenkunnskap og historie. De kunne svært lite. Av vanlig kunnskap. Og når man ser hvordan bloggene til deltakerne overflømmes av tenåringer (og yngre?) som er fra seg av beundring over deltakeren, blir jeg virkelig bekymret.

Forhåpentligvis finnes det klokere foreldre der ute… Skjønt jeg er litt i tvil…

Heldigvis er min Paradise-sesong over. For godt.