De kom for vel en uke siden, mine yndlingsprinsesser. Flybårne fra Stavanger. Alene.

Huset har vært fylt av liv, kjærlighet, tillit og glede disse dagene. Det er det forsåvidt ellers også, men dette har vært i en annen divisjon. Fokuset har flyttet seg fra våre egne ting til de to prinsessene.

Vi har god kontakt ellers. Via Skype eller telefon. Men vi ses for sjelden. Derfor er det en lykke av dimensjoner at vi kan få til dette besøket. Og måtte vi få det til hver sommer heretter….

De er fem og sju år, jentene. De har ikke lengtet hjem en dag!

– Vi har det jo så bra her, forkynte eldstejenta i dag.

Ja, det har de! Vi har funnet på en del ting, men det har også vært hverdager. Flere dager har de vært med mormor på jobb i Vikingposten. Enten det har dreid seg om kontorarbeid eller arbeid i felten.

Mest stas har det vært når BesteJan har vært med i bassenget. Han er så lett å velve uti! Frydefullt lettvint! Og han tar dem på ryggen og svømmer i vei, uten at det gjør noe at han dukker under av og til. Mormor vil helst ha hodet over vann, og det respekterer de!

Nå skal vi snart ut på en lang reise. Med bil. Helt fra Spania til Norge. Vi har sett på kartet i dag, og sett på forskjellen det er å reise fra Stavanger til Oslo, mot Spania til Oslo.

– Me har mykje løye å finna på, sant?

Ja, sant! Det er pedagogen i meg som skal utfordres når vi legger ut på 350 mil fredag morgen.

Men altså! Så deilig å få følge disse to disse ukene! Jeg blir høytidsstemt ved tanken. Å være i det, være nær dem, få respons og ha gode dager.

Dette kunne aldri ha skjedd om jeg bodde i Norge. Sånn er det bare. Det er et privilegium å ha dem her. Og de kan tenke seg å komme neste sommer også!

Himmel! Hvilken lykke!