Tikk takk, tikketi takk

Klokken tikker. Spesielt den biologiske.

Men rynkene mine får du aldri!

For ikke mange månedene siden forlot jeg de magiske 50-årene. En ny milepæl oppsto. Man er i kategorien som uten blygsel kan abonnere på «Vi over 60″, hvis det skulle være noe, liksom.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

La meg oppsummere 50-årene

  • Flott feiring av 50-årsdag med egen konsert og tapas. En dag man kunne nyte ovasjoner. Det var noe nytt. Uten hemninger mottok jeg hyldninger dagen lang.
  • Man stoppet å være fertil. Og overgangen ble nokså tydelig i form av nedsunken hud. Veldig merkelig. Alt ville nedover. Men håret holdt seg bra, uten nevneverdige gråtoner. Stolt av det, var jeg, som den eneste i søskenflokken uten tydelig grått hår.
  • Man brydde seg, om mulig, enda mindre om omgivelsene enn i 40-årene. Det var helt uaktuelt å gi etter for press fra verken den ene eller andre gruppen.
  • i mitt tilfelle tok man et kvantesprang og flyttet til Spania. Uten sikkerhetsnett. Fra en godt gasjert stilling hoppet man inn i en presumtivt utrygg økonomisk tilværelse. (Man har klart seg til dags dato, og ser ingen umiddelbar endring på det).
  • Formen blir dårligere. Spesielt etter 55 års alderen. Det man trodde man gjorde noe med da man fylte 50, i form av fysiske aktiviteter var egentlig ingen ting. Kroppen begynte også å si fra. Og man lyttet VELDIG til kroppen utover i 50-årene. Det kunne jo være noe dødelig på gang?
  • Man gledet seg sinnsykt til pensjonisttilværelsen. En tilværelse fri for jag etter daglige inntekter. En tilværelse der man igjen kunne hengi seg til sin lune veranda med et rent tastatur og en god story på gang. Jeg vet at den finnes. Den er allerede påbegynt…
  • Man hører om gjennomsnittlig medikamentbruk daglig, og vurderer å snike seg til apoteket neste gang man skal ha sin månedlige forsyning. Man har nemlig innsett at livsstilssykdommene har kommet for å bli. Overskuddet til å trene bort høyt blodtrykk og og snikende høye kolesterolverdier (om det nå egentlig er så farlig som de sier, da) er blitt borte. Det skal imidlertid på dagsplanen fra neste uke. I tillegg er alle diettene forsøkt.
  • Man innser at man må eldes med verdighet, siden man formedelst bosted i Spania ikke har råd til disse kremene som fjerner rynker og alt dets vesen i samme rekkefølge som de trenger seg på. Det er jo sjarmerende å ose av levd liv også da, ikke sant?
  • Man eier noen forestillinger om at velstelte negler gjør en yngre. Det er fullt mulig å leve med falske negler ved Middelhavet. Og det har man bestemt seg for at man skal til man ikke klarer å karre seg til neglestudioet lengre. Men andre inngrep, som man kun kjenner av omtale, blir aldri aktuelt.
  • Barnebarna blir større. De kan tillate seg å synes at mormor også er dum. Enda man har fortalt dem at de egentlig aldri skulle blitt eldre enn fem år. Fortsatt foreligger det en fortrolighet og gjensidig respekt som man forhåper vil vare langt inn i framtiden.
  • Egentlig er man mest redd for at hverdagene ikke skal fortsette som de er. At man skal bli mindre rørlig, at mannen skal bli rammet av noe, eller en selv, eller hva som helst som forstyrrer hverdagen og livet. Den følelsen kommer sterkere for hvert år.
  • Innimellom nyter man hverdagene og livet for øvrig.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Også om du er over 60.

Statistisk i vår familie lever vi skrekkelig lenge, og med god helse. Det betyr at man får sørge for at den helsen man har holder!

Tenker du noen ganger slik?

Del dette: