Til topps i triumf
For noen år siden var Sørensen og jeg i Calpe. Det hører med til de obligatoriske øvelser å bestige Peñon Ifach. Siden jeg aldri har vært begeistret for høyder, sendte jeg Sørensen av gårde på egenhånd. Her er hans erfaringer fra turen:
Enhver stor ting blir lett og håndterlig på avstand. Den lille knausen i Calpe er intet unntak sånn sett – 20 km unna. Ett av høydepunktene ved turen til Calpe var selvsagt å bestige Peñon Ifach, som toppen heter, og dermed kunne si jeg har vært der.

Calpe er en idyllisk fiskelandsby med flere turistattraksjoner. Ikke minst dette fjellet ut mot havet. Når man kommer inn i sentrum av byen, vokser liksom fjellet og plutselig ser det helt uoverkommelig ut å skulle på toppen.
Men har jeg sagt A, må jeg si B, tenkte jeg, og kjøpte 2 halvlitere med vann. En i hver lomme på låret. Jeg parkerte bilen og løftet blikket i 45 graders vinkel oppover.
– Veien opp ser jo nesten som en bilvei. Dette blir ingen sak, mumlet jeg for meg selv.
De jeg møtte som kom nedover var både eldre enn meg, og så fullstendig uberørte ut. Det ga meg den siste overbevisning om at mitt løfte om å ta utsiktsbilder til ektehustruen, som hadde valgt strandpromenade som alternativ, skulle holdes.
Har du bruk for leiebil? Klikk her.
Godt i gang oppover, og med en endring i puls fra 70 til om lag 140, fikk jeg assosiasjoner tilbake til 80-årenes Drammen. Den gang vi spreke guttene sprang opp Sikk-Sakken fra sentrum og opp til Spiralen. Jeg har fortsatt den samme kraftige torax’en (brystkassen), selv om den muligens befinner seg litt nedenfor normalleiet for 30 år siden.
- Jeg holdt et bra tempo, siden jeg passerte den ene etter den andre oppover den flotte flislagte stien. Det kom dog som et litt ubehagelig piskeslag at en eldre herre, minst 10 år eldre enn meg selv, kom joggende forbi meg. Det tok meg om lag en brøkdel av et sekund å bestemme meg for ikke å ta ham igjen.
Flere plasser på veien oppover var jeg nødt til å stoppe og bare nyte utsikten på de mange etablerte utsiktspunktene som var laget til. Det klare vakre Middelhavet var akkurat som på et postkort. Menneskene og båtene langt der nede var mindre enn fystikker.

Sikksakkstien oppover gikk videre og etter om lag en halv time kom jeg til en tunell. Hadde det ikke vært en tunnel der, ville ferden videre ha endret vinkel til 90 grader rett opp. Tunnelen som gikk skrått oppover hadde fjellgrunn og var glatt etter titusener av føtter. Et rekkverk på begge sider føltes helt riktig i denne situasjonen. Etter om lag 50 meter ble det atter dagslys og 34 graders varme. Inne i tunnelen var det svalt. Hadde det ikke vært så glatt og ulendt å gå, kunne jeg godt tenke meg denne metoden for tindebestigning.
Ute på den andre siden åpenbarte det seg en helt annen gangsti. Her finnes kun det nakne fjellet i en svært smal sti, og i et svært ulendt terreng. Der jeg før hadde valget mellom å jogge eller gå, måtte jeg nå ofte ned på alle fire. Fjellet, eller klippene så mer ut som perlemor enn fjell. De var glatte som Bislet-is og der det ikke var rekkverk, var det kanskje bare 50 cm klaring mot en skrent 300 meter rett ned i havet. En snikende høydeskrekkfølelse kom og ville ikke slippe taket. Selv syntes jeg at jeg så litt komisk ut der jeg krabbet på alle fire opp og framover. Å berge livet, og skaffe dokumentasjon fra turen overvant frykten.
Jeg kan ikke kalle det sti, men selvsagt hadde hundretusener av turister gått her før meg. Det var nettopp derfor fjellet så ut som innsiden av en musling. Det var langt igjen, men jeg hadde bestemt meg. Opp og ta bilder!
Meter for meter kom jeg meg framover. Noen ganger kunne jeg faktisk reise meg opp, for så bare å få bekreftet min dårlige kondisjon og balanse. Jeg satte meg resolutt ned på en stein, og fikk igjen både puls og bevissthet. Vannet jeg hadde med hjalp. Jeg kjente jeg fikk tilbake krefter og mot etter noen minutter. Nytelsen av å se utover havet kompenserte for mine lidelser.
Siste strekket opp mot himmelens tak var preget av en kamp mot overmakten i form av bombefly med hvite ekskerimenter. I juni skal man visstnok ikke gå lenger enn til tunnelen, da dette naturreservatet er hekkeplass for måker og annen fugl. Siden jeg ikke hadde til hensikt å ta opp kampen med Jonatans familie, valgte jeg den feiges strategi, og tok til retrett.

Min frykt for nedstigningen var høyst ubegrunnet. Jeg hadde sett for meg en nedadstigende bevegelse enten på rumpa, eller i det minste i samme firbente positur som opp. Men neida, det var langt lettere enn fryktet. Her spankulerte jeg som om det skulle vært flatmark.
Vel framme ved inngangen til tunnelen var jeg nesten fristet til å løpe ned, bramfri og stolt, men besluttet å nyte utsikten ennå noen drag og brenne bildene inn på harddisken.
Dette er en tur jeg absolutt vil anbefale for de som ikke har høydeskrekk. Bruk gode sko. Det er ingen skam å snu ved tunellen.
For mitt vedkommede: Been there – done that.