Denne uka oppnådde jeg en bragd jeg  ikke hadde drømt om. Jeg fikk Hole in One på golfbanen! Det var spesielt. En “ute-av-sæ-sjæl-opplevelse”. Jeg så det ikke  selv, men hørte ballen smalt i flaggstanga. En medgolfer ropte at den gikk ned i hullet.

Det er ikke mange golfere som opplever dette. Jeg føler meg spesiell, og har mottatt gratulasjoner med stolthet og glede.

Men bragd, liksom?

Slaget var godt, og retningen var god. Jeg hadde marginene på min side. Det hadde jeg hele denne dagen.

Men bragd, liksom?

Det jeg kan si er at jeg ikke gir opp golfen like raskt nå. Etter begredelige resultater det meste av året, hadde jeg inngått en pakt med meg selv om at hvis ting ikke bedret seg før sommeren igjen, skulle jeg finne på noe annet å gjøre! Jeg egner meg ikke som taper!

Jeg fikk 6 i norsk skriftlig til eksamen artium i 1974. Det var en bragd, det var ikke veldig mange som fikk det på den tida. Jeg husker jeg satt og skrev og skrev. Leverte oppgaven akkurat i det tiden gikk ut. Det rant ut av meg – om uniformering og ensretting. Det var kanskje da jeg ble overbevist om at Europa på ingen måte burde gå i takt. EU har aldri vært noe jeg har lengtet etter. Nå, når jeg bor i EU-land, er jeg sterkt i mot da også.

Jeg har født to flotte barn. Det var en bragd! Eller to bragder!

Sammen med Sørensen tok vi spranget og flyttet til Spania og startet et nytt liv for snart sju år siden. Det ligner også på en bragd. Det var modig gjort, og langt fra det jeg hadde turt tidligere. Kaste loss og tro til på ny jord.

Men altså, denne hole in one? Det sies her at jeg må ramme inn scorekortet og ballen og lage en plakett. Er det en bragd nok?

Hva synes du?