I dag tidlig var jeg ganske sikker på at det var stygge, ubudne gjester i kjøkkenskapet. Under oppvaskbenken. Først trodde jeg det var mus eller rotte…. og var på randen av eklektisk anfall med høy puls bare ved tanken på å gå ut på kjøkkenet. Lyden kunne høres godt fra kontoret. Krisle, krasle, krisle, krasle… Av og til var den såpass høy og uhyggelig at det kom uartikulerte uttrykk fra munn og hjerte.

Da Sørensen kom hjem gikk han resolutt bort og åpnet skapdøra. Hvilken modig mann! Det hadde jeg aldri gjort! Jeg er overbevist om at hvis det hadde vært smågnagere der ville de ha etterlatt seg ekle små derter. Noe slikt var der ikke.

Så ble jeg alene igjen, da. Da nærmet jeg benken med litt større ro, i og med at det med visshet ikke var gnagere i skapet. Jeg dusjet kraftig med kakerlakk-gift, i tilfellet det var noen sånne schwæringer der. Men nei da. Lyden kom ikke fra skapet i det hele tatt! Den kom fra taket, eller jeg tror det er et vesen som befinner seg innimellom noen greier høyt der oppe. Jeg lagde kjøttkaker i fred, men hørte’n tydelig. Noe så ekkelt!

I kveld har vi gitt’n en skikkelig advarsel i form av kraftige bank. Da ble’n stille. Men hvor lenge varer det? Kanskje henter den alle slektningene sine og invaderer oss fullstendig? Vi låser oss inn på soverommet og bevæpner oss med ett eller annet med tanke på morgendagen.

Dette er desidert det verste jeg vet med hus!