Menigmannsdiagnostikk

Etter at de psykiatrisk sakkyndiges rapport om ABB ble lagt fram i går, kom reaksjonene umiddelbart. Selvfølgelig. Rapporten var ventet, og mange av oss ble overrasket.

Debatten har rast på Twitter i etterkant. Og i andre medier. Alt fra Justiskomiteens leders fantastiske oppfordring til Regjeringen om å be om ny ekspertvurdering, til  Elin Ørjasæters generelt lave tiltro til psykiatrien. Landet blir fattigere hvis man sykeliggjør terroristen.

I dette ligger frykten for en rask tilfriskning etter at terroristpasienten blir tvangsbehandlet på en lukket avdeling. At han om noen år skal være en fri mann og komme ut og gjøre nye, fryktelige ting. Bare fordi stempelet i panna ikke er der lenger.

Jeg forstår etterlatte over overlevendes reaksjoner når det gjelder oppstyr rundt den treårige vurderingen av fortsatt tungen psykiatrisk behandling. Spesielt i denne saken, som garantert vil være mat for media i mange år. Det er faktisk det eneste jeg forstår i protesthavet.

For: Hvem ble minst overrasket over diagnosen? Nemlig forsvarere og de som har hatt med ABB i perioden etter han ble pågrepet. De hadde forventet at han ble erklært strafferettslig utilregnelig.

Hvordan kan menigmann gå ut og mene noe om mannens psykiske helse i det hele tatt? Vi har ikke vekslet et ord med ham. Noen har møtt ham før terrorhandlingene. Ofrene møtte ham 22. juli. De kan si litt, men en så alvorlig diagnose er ikke bare lett å avsløre med en gang. Selv psykiaterne brukte mye tid før de ble sikre.

La nå ekspertgruppen vurdere rapporten. Er det den minste tvil, ja så skal han gjøres gjenstand for ytterligere observasjon og diagnostisering. Når rettssaken starter i april neste år skal det ikke være tvil.

ABB vil uansett aldri bli å se i det åpne rom. Til det er hans gjerninger for grusomme.

Del dette: